Debatt ::
Norsk maoisme del V: “Venstresida” og krigen på Balkan
av Harald Beyer-Arnesen	30 nov 2005 Modified: 05:28:53 pm
Harald Beyer-Arnesen skrev før sin død en rekke motsvar til norske maoister, basert på mer eller mindre klassiske utspill disse kom med i avisen Klassekampen. Ingen av disse ble noensinne trykket, og selv om de idag har mistet noe av sin aktualitet med hensyn til emnene de tar opp, ønsker vi her å gjøre dem tilgjengelige for andre. Grunnlaget for argumentasjonen har nemlig forblitt det samme siden AKP på 1970-tallet ga sin støtte til Albania, Røde Khmer eller andre ”frigjøringens fyrtårn.” I denne del V tar Harald for seg de som under NATOs krig mot rest-Jugoslavia ønsket å uttrykke støtte til Slobodan Milosevic, og berører hvordan "noe mye mer enn Jugoslavia gikk i stykker" da noen særskilte lokale betingelser gikk i møte med den moderne kapitalismens destruktivkrefter. JB.
Det er som er lettest å forstå i den pågående krigen er hvorfor NATO er der. Oppløsningen av det tidligere Sovjetunion og “Østblokken” etterlot et geopolitisk tomrom i store deler av av Europa og Asia. Den seneste krigen må sees i dette lys, som en av flere strategier for å fylle dette tomrom gjennom innføringen av en form for nykolonialisme. Det var enda lettere å forutsi at NATOs militære intervensjon måtte ende med en med en menneskelig katastrofe. Det er jo også hva slike drapsmaskineri er til for, noe mange synes å ha vanskelig for å erkjenne. Man skal være bra tjukk i hue for å snakke om en humanitær krig. At dopede nasjonalister tror på slik sludder er en ting, at “myk-venstre” gjør det sier noe om den moderne kapitalismens akselererende fordummingseffekt. Den bestemte krigen det her er tale om kunne lett, og kan forsatt få adskillig mer katastrofale konsekvenser enn det enn det vi hittil har sett. Det er mange statsgrenser som kan flyttes, mennesker som kan forflyttes, blod som oppildnes og blod som kan flyte på Balkan og dets nærområder. Nok en gang. Jeg skal ikke her ofre mer tid på dem som støtter NATO, enten de hører til de nyfrelste eller til dem som gjør det ut av gammel vane, men heller kaste et blikk på den såkalte antikrigsbevegelsen og dens sørgelige tilstand. På sitt verste må den nærmest betegnes som en “rød-brun” allianse. Særlig i USA synes dette fenomenet å være påtakelig. Det er hvis man dømme utfra en del av den “alternative informasjon” som formidles via det elektroniske internettet. Men jeg skal la disse innslag å hvile en stund. Likevel at en venstristisk Canadisk økonomiprofessor, som også har vært intervjuet på norsk radio, bruker en brunsvidd og forskrudd “etterretnings-analytiker" (som han benevner han som) kilde til påstanden om at UCK nærmest er et rent produkt av CIA og det tyske Bundes Nachtrichten Dienst, er litt drøyt. Professoren heter Michel Chossudovsky, og den såkalte etterretnings-analytikernes navn er John Whitley, som også hevder å kunne dokumentere at bl.a. Kissinger, Clinton og kongen av Spania konspirerer for å slå sammen den russiske og amerikanske hær under russisk kommando med det mål å underlegge USA en russisk-kinesisk marxistisk ny verdensordning. Ellers synes det som om det snarere er Milosoovic-regimets etteretninsvesen og serbiske ultranasjonalister hvorfra mye alternativ-informasjon hentes i disse dager. Et av den såkalte venstresidas store problemer er at den ikke klarer å fri seg fra en bunn og grunn nasjonalistisk tankegang. Argumentet med å ikke bombe Rest-Jugoslavia utfra et prinsipp om statsgrensers ukrenkelighet er et latterlig argument fra folk som hevder å være anti-kapitalister. En annen sak er å saklig påpeke at når stater foretar seg slikt pleier det å medføre en del ubehagelig konsekvenser slik som en mengde illeluktende lik, og at det ikke pleier å være generaler, penge- og andre maktfolk de fleste av de som blir liggende i likhaugene, sjøl om ordene som kommer ut av deres munn, kan være aldri så illeluktende. Et annet og nært tilknyttet problem er venstristenes “anti-imperialisme”, som så regel bare er annet ord for en moralistisk (Vest-)Eurosentrisme, eller snarere USA-sentrisme. Folk og røvere fra andre deler av verden reduseres til blott nikkedukker for hva de høye herrer, samt noen damer i “Vest” måtte finne på av rampestreker. Man mener således at har man bare sagt IMF (Det internasjonale valutafondet), CIA og Pentagon, og eventuelt Berlin, London, Brüssel og Paris, så har man forstått alt om den bloddryppende borgerkrigen som rev Jugoslavia i biter, som om det alene skulle forklare hvorfor så mange som levde innenfor dette territorium så plutselig gikk fra sans og samling og flokket seg rundt en barbarisk nasjonalisme. Ja det har noe med kapitalisme å gjøre, men forverrede levekår er bare en flik av forklaringen. Det skjønner enhver idiot! For overhodet å ha mulighet for å forstå hva som skjedde må man også kunne forstå hvordan den moderne kapitalismens fremmedgjørende destruktivkrefter utløste andre krefter med røtter i sør-slavisk historie. Noe mye mer enn Jugoslavia gikk i stykker i dette møte. Det er bra og svært nødvendig å motsette seg NATOs destruksjonskrefter og den menneskelige kynisme som skjuler seg bak disse. Men når man først skal gå i tog og demonstrere foran ambassader et det nesten kriminelt, og dessuten svært dumt om man ønsker å bygge en antikrigsbevegelse, og ikke en politisk sekt, ikke å i tillegg til den amerikanske ambassade legge veien innom den (med det nå svært misvisende navnet) jugoslaviske. På et tidspunkt hvor hundretusener av Kosovoalbanere fordrives, har dette noe med anstendighet å gjøre, men også svært mye med internasjonalistisk (eller snarere anti-nasjonalistisk) og reell anti-kapitalisme å gjøre. Mange synes å mene, eller i alle fall handle som om de så mente, at for å motsette seg NATOs bombetokter er det nødvendig å framstille Milosovic-regimet i et gunstigere lys enn det er grunnlag for. Utover restene av NKP er vel kanskje dette fenomenet ikke så markert i Norge som i en rekke andre land, men likevel påtakelig nok. Man har i alle fall ikke turt å være klare nok til å politisk ekskludere Milsovics støttespillere fra demonstrasjoner. Sjøl mange som det ikke kan være tvil om at ikke har annet enn berettiget forakt overfor Milosovic-regimet, har til dels falt for den besynderlige logikk at det er viktig å motarbeide “demoniseringen” av Milosovic-regimet, som man har en stygg tendens til å forveksle med kategorien “serbere,” som noen også har en tendens til å ilegge en nærmest metafysisk anti-fascistisk karakter, helt i tråd med regimets egen fascistiske propaganda. Kanskje vi også tidligere skulle unnlatt å demonisere visse militærregimer i Sør- og Mellom-Amerika? Den franske intellektuelle stats-klakør, Regis Debray, som av noen regnes som å tilhøre venstresida, klarte til og med å uttale i et åpent brev i avisa Le Monde til (den franske) “republikkens president” at det ville være rasistisk å ikke lytte til “den andre siden,” dvs. til den offisielle propagandaen fra Beograd og serbiske ultranasjonalister. Utfra denne logikk ville det vel også være rasistisk å ikke lytte til Le Pens synspunkter i innvandringsspørsmål, eller general Efrain Rios Montt, en masseslakter fra Guatemala, synspunkter på indianere. Debray klarer da også i sitt åpne brev å yte sitt bidrag til etnisk rensing i Kosovo, ved å redusere andelen av Albanere i førkrigs-Kosovo til til to-tredjedler av befolkningen der. Mens regimet sjøl i den senere tid (alt før krigen brøt ut) har gåttt lenger, og redusert den til omtrent halvparten. Det er vel det som heter å være føre sin tid. En annen vanlig øvelse er å ramse om en rekke land hvor undertrykkelsen også er mer enn ille, nesten som om det gjorde den som kosovoalbanerne er utsatt for bedre. Man spør retorisk om hvorfor NATO for eksempel ikke griper inn i Tyrkia mot undertrykkelsen av kurdere der. For folk flest må dette framstå som et argument for militær intervensjon i Kosovo og Rest-Jugoslavia. (Den moralistiske) tankegangen er besnærende lik den man hører fra Erik Solheim, som i dette i alle fall framfører en mer logisk konsekvent tankerekke. Jeg skjønner dog at hensikten er å avsløre NATOs “dobbeltmoral,” som om slike organer var belemret med noe slikt som moral. Moral eller dobbeltmoral er fortsatt noe som tilhører individer, ikke statlige og overstatelige institusjoner. Uavhengig av dette, om man ikke mener at NATO burde bombe for eksempel Tyrkia, burde man også være mer forsiktig å framføre slike argumenter, eller i alle fall hvordan man ordlegger seg hvis man først skal gjøre det. At noen også synes å mene at FN-bomber er mer humane, og at denne forsamling av mer eller mindre sjøloppnevnte røvere representerer det virkelige “verdenssamfunn,” skal vi her la passere i stillhet. Med ett er mange blitt opptatt av de såkalte Krajina-serbernes skjebne (som i og for seg er både vel og bra.) At det ofte er høyst uvisst hva man i denne forbindelse mener med Krajina, som ikke er en særskilt presis geografisk betegnelse (og av og til bare betyr ethvert sted en serber har falt på slagmarken) for så være. Likeledes at tallene man opererer med på serbiske flyktninger fra dette uspesifiserte området varierer fra 180 000 (FNs offisielle tall) og mindre, til 7-800 000, – altså langt mer en den serbiske førkrigsbefolkning for hele Kroatia, som lå på noe under 600 000, hvorav rundt 100 000 bodde i Zagreb.

Nettsted mot stat, kapital og lønnsarbeid

Kommentarer