Tekster :: Teori
Renegaten Kautsky og hans disippel Lenin
av Jean Barrot Tidligere publisert: Ekstremisten nr 2	28 jul 2008
Karl Kautsky ble på slutten av 1800-tallet sett som samtidens beste kjenner av Marx' og Engels' arbeider – og som en vokter av ortodoksien innen den sosialistiske bevegelse. Han var læremester for 2. Internasjonale og for Internasjonalens viktigste gruppering – de tyske sosialdemokrater. Kautskys standpunkter bærer derfor vitnesbyrd om en hel epoke i arbeiderbevegelsens historie – og fortjener å kjennes, om så bare av denne grunn. (1)
I brosjyren «Marxismens tre kilder: Marx' historiske arbeider» behandler Kautsky forholdet mellom arbeiderklassen og den revolusjonære teori. Kautskys syn på dette spørsmålet utgjorde det teoretiske fundamentet for praksisen i alle partier som var med i 2. Internasjonale – også for det russiske sosialdemokrati med sin bolsjevikfraksjon. Men de tesene Kautsky utviklet i «Marxismens tre kilder» forsvant ikke med 2. Internasjonalens sammenbrudd i 1914. Tvertimot, de overlevde og utgjorde det teoretiske fundament for 3. Internasjonale (Komintern). De utgjorde fundamentet for «leninismen» og dennes stalinistiske, trotskistiske og maoistiske varianter. Leninismen = «Kautskismens» russiske biprodukt De som bare kjenner Kautsky gjennom bolsjevikenes angrep – spesielt Lenins «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky» - vil nok steile over en slik påstand. Men tittelen på denne artikkelen definerer meget nøyaktig Lenins forhold til Kautsky. Kautsky var en renegat, mente Lenin, fordi han tidligere hadde vært tilhenger av «den rette lære». En lære som Lenin betraktet seg som den sanne forvalter av. Lenin kritiserte på ingen måte «kautskismen», men var tilfreds med å bebreide sin gamle læremester forræderiet mot sine egne doktriner. Lenins brudd med Kautsky kom svært sent, og var svært overfladisk. Sent, fordi Lenin hadde store illusjoner om det tyske sosialdemokratiet og først forsto forræderiet etter at det var fullbyrdet. Overfladisk, fordi Lenin begrenset seg til å bryte på problemene omkring imperialismen og krigen – uten å se tilbake på de dypereliggende årsakene til sosialdemokratiets forræderi i august 1914. Et forræderi som var tett knyttet til selve partiets natur, og til dets forhold til såvel det kapitalistiske samfunnet som til proletariatet. Selve disse forhold måtte så igjen føres tilbake til bevegelser i kapitalen og arbeiderklassen, og forstås som en fase i proletariatets utvikling – og ikke som noe som kunne modifiseres gjennom en minoritets vilje, hvor bevisst den enn måtte være. Kautskys teser Kautskys brosjyre er derfor aktuell også i dag. Han utviklet her de teser som utgjør selve vevet i de idéer han senere holdt fast ved resten av livet. Lenin gjentok og utviklet dem fra 1900 i «Vår bevegelses umiddelbare oppgaver» og deretter i «Hva må gjøres?» i 1902. I 1913 gjentok han nok en gang disse forestillingene i «Marxismens tre kilder og tre bestanddeler» - hvor han delvis gjentok Kautskys tekst ord for ord. Disse tesene er basert på en overfladisk og summarisk analyse av Marx' og Engels' forbindelse med sin tids arbeiderbevegelse og intellektuelle bevegelse. De kan oppsummeres i få ord, og noen sitater er tilstrekkelig for å belyse kjernen: «En spontan arbeiderbevegelse, blottet for enhver teori, som reiser seg i arbeiderklassen mot den voksende kapitalisme, er ute av stand til å fullføre (...) det revolusjonære arbeidet». «Slik er det nødvendig å virkeliggjøre det som Kautsky kaller «foreningen mellom arbeiderbevegelsen og sosialismen»». Men: «Den sosialistiske bevissthet i dag (?!) kan kun framstå på grunnlag av en dyptgående vitenskapelig erkjennelse(...) Men bæreren av vitenskapen er ikke proletariatet, men de borgerlige intellektuelle(...) på denne måten er den sosialistiske bevissthet som er innført utenfra i proletariatets klassekamp og ikke noe som spontant oppstår innenfra». Disse ordene av Kautsky er i følge Lenin «absolutt korrekte». Det er umiddelbart innlysende at denne ønskede forening mellom arbeiderbevegelsen og den sosialistiske teori ikke kunne virkeliggjøres på samme måte under de tyske som under de russiske forhold. Men det er viktig at de dyptgående divergenser innen bolsjevismen på det organisatoriske området ikke var et resultat av forskjellige oppfatninger, men utelukkende skyldtes anvendelsen av de samme prinsipper i forskjellige politiske, økonomiske og sosiale sammenhenger. I virkeligheten oppnådde sosialdemokratiet på ingen måte noen forening mellom arbeiderbevegelsen og sosialismen, men bare en stadig voksende forening mellom kapitalen og borgerskapet. Det samme gjaldt for bolsjevismen. Etter at bolsjevikene hadde fungert som fisker i vannet under den russiske revolusjonen («De revolusjonære er i revolusjonen som fisker i vannet») - og lagt grunnlaget for revolusjonens nederlag – så endte bolsjevismen i en nesten komplett fusjon med statskapitalismen, styrt av et totalitært byråkrati. Den intellektuell «avantgarden» Likevel fortsetter «leninismen» med å hjemsøke mer og mindre godtroende revolusjonære som er på jakt etter en resept på seier. Overbevist om å være «avantgarde», fordi de har «bevisstheten» - mens de faktisk kun besitter en falk teori – kjemper de for å kunne forene de to metafysiske uhyrer: «en spontan arbeiderbevegelse blottet for enhver teori» og en ikke-legemliggjort sosialistisk teori. Denne holdningen er ganske enkelt voluntaristisk. For hvis, som Lenin har sagt, «ironi og tålmodighet er en revolusjonærs viktigste egenskaper», så er «utålmodighet opportunismens viktigste kilde» (Trotski). Den intellektuelle, den revolusjonære teoretiker, skal ikke bekymre seg for å forbinde seg med massene. Hvis hans teori er revolusjonær er han allerede forbundet med massene. Han skal ikke «velge proletariatets leir» (Det er ikke Sartre, men Lenin som har skapt uttrykket), for han har faktisk ikke dette valget. Den teoretiske og praktiske kritikk han er bærer av, er bestemt av hans forhold til samfunnet. Han kan ikke «befri seg fra denne lidenskap på annen måte enn ved å underkaste seg den» (Marx). Hvis han har «valget» er det fordi han ikke lenger er revolusjonær og fordi hans teoretiske kritikk allerede er foreldet. Forholdet omkring de revolusjonære idéers inntrengning i arbeidermiljøet som han deler, er dermed fullstendig endret: Når de historiske betingelser, maktforholdet mellom de kjempende klasser – hovedsakelig bestemt av kapitalens autonomiserte frembrudd på den historiske scene, da gjør den intellektuelle som arbeideren: det han kan. Han studerer, skriver, sprer sine arbeider så godt han kan, normalt temmelig dårlig. Da Marx studerte på British Museum, var han et produkt av proletariatets historiske bestrebelser. Han var ikke mer isolert fra arbeiderne enn en hvilken som helst arbeider selv er isolert fra de andre arbeidere i den utstrekning som de øyeblikkelige betingelsene begrenser hans forhold til – til det kapitalismen tillater. Derimot – når proletariatet konstituerer seg som klasse, og på den ene eller annen måte erklærer kapitalen krig (og proletariatet har intet behov for å tilføres viten for å gjøre dette; idet i seg selv, i de kapitalistiske produksjonsforhold ikke er annet enn variable kapital – er det tilstrekkelig at det i det minste vil endre sine betingelser for å være i sentrum av problemet, et sted den intellektuelle vil ha vanskeligere for å nå) er den revolusjonære hverken mer eller mindre forbundet med proletariatet enn han allerede var det. Men den teoretiske kritikk smelter sammen med den praktiske kritikk, ikke fordi man har tilført den utenfra, men fordi de er en og samme ting. Hvis den intellektuelle i den foregående periode hadde den svakhet å tro at proletariatet forble passivt fordi det manglet «bevisstheten», og hvis han var kommet så langt som til å oppfatte seg selv som «avantgarde» i en slik grad at han vil lede proletariatet, så vil han fort skaffe seg bitre skuffelser. Og likevel er det denne oppfatningen som utgjør kjernen i leninismen, og det er dette bolsjevismens ambivalente historie viser. Disse idéer har i det hele tatt bare kunnet bli bevart fordi den russiske revolusjonen led nederlag, dvs. Fordi maktforholdet i internasjonal målestokk mellom kapitalen og proletariatet ikke har gjort det mulig å kritisere dem praktisk og teoretisk. Det er dette vi vil forsøke å vise ved å analysere det som skjedde i Russland, samt bolsjevikenes rolle i disse hendingene. Bolsjevikene: Revolusjonens baktropp Lenin tok alvorlig feil da han mente å se «foreningen mellom arbeiderbevegelsen og sosialisme» i de russiske revolusjonære gruppene. De revolusjonære, organisert i de sosialdemokratiske grupper, tilførte ikke proletariatet noen «bevissthet». Teoretiske redegjørelser og artikler om marxismen var selvsagt nyttig for arbeiderne, men de ga ikke noen bevissthet eller kunnskap om klassekampen. De bidro bare til å presisere tingene – til ytterligere ettertanke. Lenin forsto ikke denne realiteten. Ikke bare ville han tilføre arbeiderklassen en bevissthet om nødvendigheten av sosialisme i alminnelighet, men han ville også gi arbeiderne direktiver, paroler om hva de til enhver tid skulle foreta seg. For Lenin var dette det normale, fordi kun partiet, som bærere av klassebevisstheten: 1. alene var i stand til kontinuerlig å analysere situasjonen og formulere de passende paroler. 2. alene var ikke i stand til å definere proletariatets generelle interessert - på tvers av arbeiderklassens oppdeling i forskjellige lag og grupperinger. Men 1905-revolusjonen skulle vise bolsjevikpartiets manglende evne til i praksis å lede arbeiderklassen. Samtidig avslørte disse hendingene «avantgardepartiet» som en baktropp. Alle historikere – selv de som er positive til bolsjevikene – godtar at i 1905 forsto bolsjevikpartiet intet av sovjetene. Det at det framsto en ny organisasjonsform vekket mistillit hos bolsjevikene. Lenin påsto at sovjetene hverken var «et arbeiderparlament eller et organ for proletarisk selvstyre». Det er viktig å forstå at de russiske arbeiderne ikke visste at de ville komme til å konstituere sovjeter. Kun en svært liten minoritet i proletariatet kjente erfaringene fra Pariserkommunen. Likevel skapte den russiske arbeiderklassen kimen til arbeiderstaten, selv om ingen hadde utdannet dem. Den kautsky-leninistiske tese benekter virkeligheten, når den hevder at arbeiderklassen ikke har noen original skaperevne så lenge den ikke blir ledet av partiet-fusjonen-mellom arbeiderbevegelsen-og-sosialismen. Men man ser at i 1905 hadde «oppdrageren selv behov for å oppdras», for å ta setningen fra «Teser om Feuerbach». Likevel har Lenin, i motsetning til Kautsky, utført et revolusjonært arbeid (hans holdning til krigen bl.a.). Men Lenin var kun revolusjonær på tross av sin teori om klassebevissthet. La oss ta hans aktivitet mellom februar og oktober 1917. Lenin hadde arbeidet i mer enn 15 år (fra 1900) med å skape en avantgarde-organisasjon, som virkeliggjorde foreningen mellom «sosialismen og arbeiderbevegelsen» og som samlet «de politiske ledere», «representanter for avantgarden, som var i stand til å organisere bevegelsen og til å lede den». Men i 1917, som i 1905, viste denne politiske ledelse, representert ved bolsjevikpartiets sentralkomité, seg ikke på høyde med øyeblikkets krav. Den viste seg å være akterutseilt av proletariatets revolusjonære aktivitet. Da Lenin forsøkte å tilpasse seg denne situasjonen (April-tesene 1917) måtte han kjempe en lang og vanskelig kamp mot ledelsen i sin egen organisasjon for å få sine teser gjennom. Og han kunne bare seire gjennom å støtte seg til arbeiderne i partiet, til den sanne avantgarden – innenfor og omkring de sosialdemokratiske grupper. Det kan innvendes at alt dette ville vært umulig uten den aktivitet bolsjevikene hadde utført i årevis, både på dagskamp-planet og for utbredelsen av de revolusjonære idéer. Og dette er riktig. Faktisk hadde det store flertallet av bolsjevikene – og kanskje først og fremst Lenin – gjennom sin propaganda og agitasjon bidratt til reisningen i oktober 1917. Som revolusjonære militanter hadde de spilt en effektiv rolle, men som «ledere av klassen» og «bevisst avantgarde» hang de etter proletariatet. Den russiske revolusjon utviklet seg mot idéene i «Hva må gjøres?». Og i det omfang disse idéene ble fulgt (opprettelsen av et organ som ledet arbeiderklassen, men som var adskilt fra denne) avslørte de seg som en bremse og en hindring for revolusjonen. I 1905 var Lenin forsinket i forhold til revolusjonen fordi han klamret seg til tesene i «Hva må gjøres?» I 1917 deltok Lenin i de russiske massers reelle bevegelse, og dermed forkastet han – i praksis – oppfatningene fra «Hva må gjøres?». Lenin og 2. Internasjonale Hvis vi behandler Kautsky og Lenin på motsatt måte av den de behandlet Marx – hvis vi ser deres oppfatninger i lys av klassekampen, i stedet for å adskille dem fra denne – kan man se kautskianismen-leninismen som karakteristisk for en hel periode i arbeiderbevegelsens historie. Etter å ha utviklet seg på godt og vondt befant arbeiderklassen seg fra slutten av det 19. århundre i en motsetningfull situasjon. Den hadde forskjellige organisasjoner, hvis erklærte mål var å gjøre revolusjon. Men samtidig var det umulig å gjennomføre revolusjonen, fordi tiden ennå ikke var moden. Kautskianismen-leninismen var et uttrykk for løsningen på denne motsetningen. Idet den postulerte at proletariatet måtte gå den vitenskapelige erkjennelsens omvei for å bli revolusjonært, stadfestet og rettferdiggjorde den eksistensen av organisasjoner som leder og kontrollerer proletariatet. Som vi har gjort oppmerksom på er tilfellet Lenin mer komplekst enn tilfellet Kautsky, forsåvidt som Lenin i en del av sitt liv var revolusjonær mot kautskianismen-leninismen. Forøvrig var Russlands situasjon fullstendig forskjellig fra Tysklands, hvor det nesten var et borgerlig-demokratisk styre, og hvor det var en sterkt utviklet arbeiderklasse integrert i systemet. I Russland derimot var det nødvendig å skape alt. Det var ikke tale om å delta i borgerlige demokratiske og reformistiske faglige aktiviteter ettersom slike ikke fantes. Under slike betingelser kunne Lenin innta en revolusjonær holdning på tross av sine kautskiske idéer. Man må ikke desto mindre gjøre oppmerksom på at han inntil verdenskrigen betraktet det tyske sosialdemokrati som modell. Stalinistene og trotskistene viser oss i deres «korrigerte» Lenin-historikk en klartseende Lenin, som utmerket forsto, og som før 1914 tok avstand fra sosialdemokratiets og Internasjonalens «forræderi». Dette er en ren og skjær legende. Det er nødvendig å studere 2. Internasjonales sanne historie for å vise at ikke bare lot Lenin være å ta avstand fra den, men han hadde intet forstått av sosialdemokratiets degenerering før krigen. Før 1914 roste Lenin de tyske sosialdemokrater for å ha «forent arbeiderbevegelsen og sosialismen» («Hva må gjøres?»). Vi vil bare sitere følgende linjer fra nekrologen «August Bebel» (som forøvrig inneholder flere små, og andre dyptgående feil, med hensyn til denne «leders» liv, denne «modell for en arbeiderleder», samt feil med hensyn til 2. Internasjonales historie: «Bakgrunnen for det tyske (og internasjonale sosialdemokratis parlamentariske taktikk, som ikke viker en tomme for fienden, som ikke lar den minste mulighet stå ubenyttet for å oppnå en forbedring for arbeiderne, hvor ubetydelig den enn er, som på samme tid viser deg uforsonlig på prinsippenes plan og alltid rettes mot virkeliggjørelsen av det endelige mål, grunnlaget for denne taktikk ble utarbeidet av Bebel». Lenin rettet denne lovprisningen til «det tyske (og internasjonale) sosialdemokratis parlamentariske taktikk», «uforsonlig med hensyn til prinsippene» (!) i august 1913. Og da han et år senere trodde at nummeret av «Vorwärts» (det tyske sosialdemokratis organ) som meddelte at de sosialdemokratiske parlamentsmedlemmene hadde stemt for krigsbevilgninger, var forfalsket og utgitt av den tyske generalstab, avslørte han bare de illusjoner han i lang tid hadde vært preget av, faktisk siden 1901-02, siden «Hva må gjøres?». Han avslørte sine illusjoner om såvel Internasjonalen i alminnelighet som det tyske sosialdemokrati i særdeleshet. (Vi beskjeftiger oss ikke her med andre revolusjonæres holdning til dette spørsmål, f.eks. Rosa Luxembourg. Dette problemet fortjener et detaljert studium.) Den russiske revolusjons nederlag Vi har sett hvordan Lenin i praksis hadde forlatt tesene fra «Hva må gjøres?» i 1917. Men klassekampens umodenhet i verdensmålestokk, og særlig fraværet av en revolusjon i Europa, medførte den russiske revolusjons nederlag. Bolsjevikene beholdt makten i Russland med den oppgave å «administrere Russland» (Lenin), å fullføre den borgerlige revolusjon som ikke hadde funnet sted, dvs. i virkeligheten å sikre den russiske økonomis utvikling. Å disiplinere arbeiderklassen – og likedan opposisjonen i partiet – ble hovedformålet. Lenin, som ikke hadde forkastet oppfatningene fra «Hva må gjøres?», gjenopptok straks den «leninistiske» oppfatningen som tillot den «nødvendige» integreringen av arbeiderne. De sentralistiske demokrater, Arbeideropposisjonen og Arbeidergruppa ble utslettet fordi de hadde avvist «partiets ledende rolle». Den leninistiske partiteori ble likeledes påtvunget Internasjonalen. Etter Lenins død skulle Sinovjev, Stalin og mange andre utvikle den. I stadig høyere grad ble det insistert på «jerndisiplin» og «enhet i tanke og enhet i handling». Prinsippet som den stalinistiske Internasjonalen hvilte på var det samme prinsippet som var grunnlaget for de reformistiske sosialistpartier: Partier som var adskilt fra arbeiderne skulle gi den bevissthet om seg selv. Enhver som avviste den leninistiske-stalinistiske teori falt uvilkårlig i «den opportunistiske, sosialdemokratiske, mensjevikiske sump». Trotskistene på sin side klynget seg til Lenins teser i «Hva må gjøres?». Menneskehetens krise er intet annet enn «ledernes krise» sa Trotski. Det var altså nødvendig for enhver pris å skape en ledelse. Høyeste grad av idealisme – verdenshistorien forklares ved bevissthetskrise. Stalinismens triumf Alt i alt skulle stalinismen bare triumfere i de land hvor kapitalismens utvikling ikke kunne sikres av borgerskapet, og hvor betingelsene for at arbeiderbevegelsen kunne ødelegge den ikke var tilstede. I Øst-Europa, i Kina og på Cuba ble det dannet en ny ledergruppe, sammensatt av kadre fra en byråkratisert arbeiderbevegelse, gamle borgerlige spesialister og teknikere, iblant av kadre fra hæren eller tidligere studenter som ble knyttet til den nye sosiale orden, som i Kina. I siste instans var en slik prosess kun mulig gjennom arbeiderbevegelsens svakhet. I Kina var for eksempel revolusjonens drivende samfunnslag bøndene – som var ute av stand til å lede seg selv, og kun kunne ledes gjennom «partiet». Før maktovertagelsen leder denne gruppen, organisert i «partiet», massene og «de befridde områder» hvis slike finnes. Deretter overtar den ledelsen av landets samlede sosiale liv. Overalt har Lenins teser vært en sterkt byråkratisk faktor. For Lenin var ledelsen av arbeiderbevegelsen en spesifikk funksjon sikret av profesjonelle kadre adskilt fra bevegelsen. Der hvor leninismen har vært rettesnor for et separat sjikt av profesjonelle revolusjonære som ledere av massene, har den fungert som ideologisk rettferdiggjøring av en hierarkisk maktstruktur. På dette stadium er leninismen revet ut av sin originale sammenheng og ikke annet enn en teknikk til disiplinering av massene, og en ideologi som rettferdiggjør byråkratiet og støtter kapitalismen. Dens fremkomst var en historisk nødvendighet for disse nye sosiale formasjonene som selv representerer en historisk nødvendighet for utviklingen av kapitalen. Etterhvert som kapitalismen brer seg og dominerer hele planeten modnes betingelsene for revolusjonens mulighet. Den leninistiske ideologi begynner å ha overlevd seg selv – i ordets fulle betydning. Kapitalismens dødsklokker Det er umulig å undersøke problemet om partiets rolle uten å knytte an til de historiske betingelsene som preget tiden da debatten oppsto. I alle tilfelle – skjønt under forskjellige former – skyldtes utviklingen av den leninistiske ideologi umuligheten av an proletarisk revolusjon. Når historien har gitt kautskianismen-leninismen rett, når dens motstandere aldri hverken har kunnet organisere seg varig eller gi et sammenhengende kritikk er det ikke tilfeldig. Kautskyanismen-leninismens fremgang er at produkt av vår tid, og det første seriøse – praktiske – angrep på den markerer slutten på en hel epoke. For at dette kunne la seg gjøre var det nødvendig at den kapitalistiske produksjonsmåte ble utviklet i verdensmålestokk. Den ungarske revolusjon i 1956 ringte dødsklokkene for en hel kontrarevolusjonær epoke og ga samtidig signalet til en revolusjonær modning. Ingen vet når denne periode definitivt vil være overskredet, men det er sikkert at kritikken av Kautsky og Lenins teser, produkter av denne periode, fra da av er mulig og nødvendig. De forhold som muliggjorde utviklingen og oppsvinget av organisasjoner av sosialdemokratisk og bolsjevikisk type er i dag overskredet. Den leninistiske ideologi kan ikke tjene som noen forening mellom sosialismen og arbeiderbevegelsen - hverken i land hvor den er offisiell ideologi eller hos revolusjonære grupper som bekjenner seg til den. Den leninistiske ideologi kan i dag bare tjene til å provisorisk sementere foreningen mellom middelmådige intellektuelle og middelmådig revolusjonære arbeidere. Fotnoter: 1. Se Paul Mattick: Karl Kautsky. Fra Marx til Hitler (i Kapitalistisk og proletarisk arbeiderbeveægelse, Rhodos 1975). (På engelsk i Mattick: Anti-Bolshevik Communism, Merlin Press 1978).

Nettsted mot stat, kapital og lønnsarbeid