|
Debatt :: |
|
Om Hizbollah-tilhengere og venstresidas renegater |
|
|
av Gunnar Mathisen |
14 sep 2006
Modified: 10:55:36 am |
Dette debattinlegget ble skrevet som et svar til Andreas Malm, som i en serie artikler i den svenske ukeavisa Arbetaren har argumentert for at venstresida bør gi sin støtte til Hizbollah. Innlegget ble ikke trykket i Arbetaren, så vi publiserer det her istedenfor.
Arbetaren blir utgitt av den syndikalistiske fagforeninga SAC, og Arbetarens støtte til Hizbollah har møtt sterk kritikk også innenfor SAC. |
Arbetaren og Andreas Malm har i sommer argumentert kraftig for at venstresida bør støtte Hizbollah i den aktuelle konflikten med Israel. At venstresida gir sin støtte til Hizbollah bør ikke forundre noen. Dette er tross alt den samme venstreside som i det siste århundret har gitt sin støtte til de mest avskyelige diktaturer, despoter og massemordere, fra Stalin og Pol Pot til Saddam Hussain og Slobodan Milosevich. Venstresida er i det store og hele villig til å støtte hvem som helst og hva som helst bare disse gjør motstand mot USA og Israel. Det som burde være spørsmålet er derfor ikke hvem venstresida bør støtte, men hvorfor Arbetaren ser seg sjøl som en del av denne venstresida.
Et av de viktigste prinsippene til den klassiske arbeiderbevegelsen var at arbeiderklassen ikke skulle støtte noen sider i en krig mellom to stater, men tvert imot sabotere alle slike krigsbestrebelser. Det kom derfor som et sjokk for mange revolusjonære da alle de store europeiske arbeiderpartiene kastet prinsippene ut vinduet og stilte seg bak sine egne borgerskap da den første verdenskrigen brøt ut. Det er dette klasseforræderiet som Andreas Malm henspiller på når han i sitt debattinnlegg i Arbetaren nr 31 kaller sin tidligere medaktivist Rasmus Fleischer for en ”renegat” fordi Fleischer har uttrykt støtte til Israel. Malm overser at han i denne debatten har argumentert for det samme som han anklager Rasmus Fleisher for, nemlig å ta parti for den ene krigførende part, og at han må derfor sies å være like mye renegat og klasseforræder selv.
Så fastlåst synes Andreas Malm å være i sin anti-imperialistiske ideologi, at han ikke en gang tar opp muligheten for å opprettholde en prinsipiell internasjonalistisk posisjon i denne konflikten. Det eneste mulige argumentet han ser for at venstresida ikke bør støtte Hizbollah blir derfor at dette er en religiøs fundamentalistisk organisasjon med mål om å opprette en islamsk stat, og følgelig bruker Malm det meste av sin spalteplass til å overbevise oss om at Hizbollah i virkeligheten bare er en nasjonal frigjøringsbevegelse. Malms argumentasjon for dette er slett ikke overbevisende, og minner ikke så rent lite om forrige generasjons venstreaktivisters skjønnmaling av den tids sosialistiske frigjøringsbevegelser og eksisterende ”arbeiderstater”. Fra et arbeiderklasse-synspunkt er det imidlertid mindre viktig om Israel og Hizbollah bomber uskyldige arbeidere ut fra en religiøs eller nasjonal overbevisning, begge deler er like arbeiderfiendtlig, og bør fordømmes like kraftig.
Hvorvidt en organisasjon har opprettholdt internasjonalistiske prinsipper har fungert som en avgjørende skillelinje mellom de (dessverre svært fåtallige) grupper som har beholdt en revolusjonær og anti-militaristisk posisjon, og det store flertall av grupper på venstresida, som nok har ført en radikal retorikk, men som i praksis har stått for fortsatt krig og undertrykking. Blant de førstnevnte finner vi blant andre den internasjonale syndikalistiske bevegelsen, som også Arbetaren og SAC i hvert fall i teorien bekjenner seg til. Gjennom sin støtte til Hizbollah har Arbetaren tatt et avgjørende skritt inn i de sistnevntes leir. |
See also:
http://www.arbetaren.se/2006/29/ledare1.html
http://www.arbetaren.se/2006/31/debatt.html
|
Les / Legg til kommentarer
Send denne artikkelen i epost
Utskriftsvennlig format