VåR PLASS I MENNESKEHETENS UTVIKLING

1. Hva industri er og hvordan den ble slik.

Industrien - forvandlingen av naturens råstoffer til tingene folk trenger - er midtpunktet og fundamentet for vårt sosiale liv. De som eier og kontrollerer verdens naturressurser og det industrielle utstyr nødvendig for å lage av råvarene ferdige produkter, er den minste av det moderne samfunns to store klasser.

Arbeiderne, som yter arbeidet, samler råvarene og forvandler dem til bruksgjenstander, er den andre og større klassen. Disse to klassers interesser står mot hverandre.

Alt sosialt liv i moderne tid er formet av disse fakta.

Forretnings, eller kapitalistklassen som behersker industrien, gjør sitt ytterste for å beholde makten og privilegiene den medfører. For å sikre makten søker den å beholde og utvide kontrollen over alle sosiale institusjoner. Den vil skrive og utøve lovene. Den ønsker en skole som lærer respekt og lydighet for de privilegerte få. Den ønsker presse, tv og film som former våre tanker og følelser, slik at også de tjener dens interesser. Og klarer den ikke å kvitte seg med organisasjonene arbeiderne har skapt, vil den også kontrollere dem.

Kapitalistklassens makt trues idag av to fakta:

1. Moderne industriell utvikling har gjort virksomheten deres unødvendig.

2. Arbeiderklassen kan, straks den vil, overla kontrollen over industrien og dermed etablere ett mer hensiktsmessig og tilfredsstillende samfunn.

Kapitalistens egentlige jobb var å yte kapital og ledelse. Idag er ledelsen overlatt ett spesialtrent skikt av ansatte og kapital tilflyter rikelig fra profitten. Bedriftslederskapet kapitalistene har innført, har gjort dem overflødige.

Forretningsklassen ble dominerende i samfunnet etter langvarige strider mot kongene og de føydale jordeierne, som regjerte verden før dem. De vant - ved hjelp av småkårsfolk som sloss for dem - fordi nye oppfinnelser, nye måter å gjøre tingene på og nye oppdagelser gjorde føydalregimet gammeldags. De parlamentariske organer som skaptes for å reise kapital til den gamle orden, skapte også et effektivere regjeringssystem, som gjorde konger og riddere den gang like gammeldagse, som kapitalister er idag. De store sjøreiser og oppdagelser, bedre navigasjon og det nye fabrikksystemet bidro alle til at eiendomsretten til varehus, skip og produksjonsutstyr, ble viktigere en eiendomsretten til jord. Samfunnets grunnlag gled fra bondegården over til fabrikken og makten i samfunnet gikk over til dem som kontrollerer industrien.

2. Revolusjonære framskritt.

Trass i de konservatives gnål den gangen om at dette ville bli sivilisasjonens endelikt, var dette ett stort framskritt. Det av den gamle orden den nye kunne bruke ble beholdt og forbedret. Hva som gikk dukken, var det føydale "plyndringsregimet", som hindret framskrittet. Oppfinnsomhet og virksomhet blomstret som aldri før. Hvordan vi lever og produserer har endret seg mer de siste to hundre år enn de foregående to tusen. Hver arbeiders produksjonsevne er minst hundre ganger større, enn den var da forretningsklassen først tok over. Fordi var levestandard ikke har holdt følge med oppfinnsomheten og heller ikke I kan det, så lenge forretningsklassen behersker industrien, blir mulighetene til overflod og arbeidsfri kastet bort i økonomiske depresjoner og kriger.

Ikke bare har den moderne utvikling overflødiggjort de få som eier industrien, men også redusert deres antall. Ett stort konsortiums vekst fordrer, at en rekke mindre foretak stenger. Idag anslås det at 7% av befolkningen i Storbritannia kontrollerer 85 % av. landets økonomiske liv. En undersøkelse gjort i Statene anslår at 1,6 % av befolkningen eier 32 % av all privat rikdom, inkludert 82,2 % av aksjene og 88,5 % av ikke-statlige obligasjoner. ( Sitert etter; The Rich and the Super-Rich, side 16, av Fredinand Lundberg. Lyle Stuart Inc. , New York, 1968. ) I mange u-land er den herskende klikken enda mindre. Gjennom karteller og flernasjonale selskaper planlegger og kontrollerer en håndfull mennesker verdens økonomiske liv. Tjenere og spyttslikkere har de mange av, men få venner. Kun disse ville fått sine privilegier redusert, hvis makten over industrien ble fratatt dem. Vi andre ville fatt det bedre.

I mellomtiden har arbeiderklassen vokst - og den har vokst på flere måter. I antall har den vokst, så den omfatter nesten alle. I kunnskap og dyktighet har den vokst. Dagens arbeider kan gjøre ting som ville forbløffet ingeniører og vitenskapsmenn for hundre år siden. Vi er ikke lenger en klasse uvitende livegne, men en arbeiderklasse som kan lese å skrive, med sin egen litteratur og helt istand til å diskutere verdens begivenheter i spisepausa. Klassen har vokst i organisert makt. Under byggingen av sine organisasjoner har hvert av skrittene den har tatt, vært overtredelser av industrieiernes rettigheter, enten den fastsatte arbeidstiden og følgelig hvor lenge maskinene skulle gå, eller betalingen for arbeidet, eller sikkerheten og miljøet på jobben. Den er blitt bekjempet av forretningsklassen som dens dødsfiende, og viser det seg: Det er hva den organiserte arbeiderklassen blir. Hvert skritt fram vi tar, styrker vår posisjon som kapitalistklassens logiske etterfølger: Klassen som skal ta kontrollen over industrien. Og, siden det under oss ikke er noen annen klasse, betyr var triumf det første klasseløse samfunn siden sivilisasjonens begynnelse og enden på all gru, ondskap, dumhet og urettferdighet, som hører klassesamfunnet til.

Hovedproblemet idag og imorgen er: Hvordan skal industrien styres?

Det er ikke lenger spørsmål om hvem som skal eie industrien. Langt på vei har moderne bedriftsledelse gjort eiendomsretten til en myte. Bedriftsledelsens kontroll teller mest og den er nesten uavhengig av investorene. De som har kontrollen, trenger knapt bekymre seg over hvem som eier industrien. Hvem avgjør om virksomheten skal fortsette, eller legges ned? Hvem skal bestemme hva som skal produseres og hva produktet skal brukes til. Disse spørsmål er de viktige.

Skal den moderne industri kontrolleres av en håndfull bedriftsledere

En av de tre må det bli. Gjennom holdingselskaper, handelsbankene deres, plassene i direksjonene og kontrollen over kreditten, søker bedriftslederskapet å gjøre sin kontroll av verdensøkonomien fullstendig. Men deres kontroll er av slik natur, at den kveler verdens økonomiske liv: Det lønner seg ikke å la arbeiderklassen produsere alt den kan. Så for å redde seg unna demokratiet, allierer de som styrer industrien seg med de som kontrollerer regjeringen, som i Hitlers Tyskland. Eller de som kontrollerer regjeringen, utvider sin regulering av industrien og dens arbeidere, som i Russland.

4. Industrielt demokrati ønsket

Verdens Industriarbeidere (IWW) og intelligente fagforeningsmedlemmer i alminnelighet ser ikke noe fornuft i valget om baksete-sjåførene skal være bedriftslederskapet, eller politikerne. Heller ønsker de industrielt demokrati - industrien drevet av arbeidere. De spør seg:

Hvis en representativ regjering tar over styringen av alles liv og arbeid, kan den så forbli representativ?

Hvis den enorme mengde lover og regler som tynger arbeiderne økes ytterligere, blir vi da ikke utpekte administratorers marionetter?

Går det an å ha totalitær økonomi og likevel unngå totalitær politikk?

Og hvor gjør initiativet og friheten av seg?

Når alt kommer til stykket, er ikke menneskehetens største problem de meget diskuterte spørsmål om produksjon og distribusjon. Det er maktens problem. Aldri har det vært sikkert å la de få styre de mange, og det vil forbli usikkert. Depresjonene, krigene og all den moderne verdens elendighet har bare vært mulig, fordi en allerede usikker konsentrasjon av makt var i hendene til de få. Det som har skjedd, har skjedd som følge av dette fåtalls vilje og ikke som følgen av de manges. Hver oppfinnelse som har økt vår evne til å produsere og ødelegge, har økt makten til de få og ytterligere redusert vår. Hver kommunikasjonsforbedring har utvidet herredømmet til denne minoriteten. Gir vi mer makt til noen, for at de skal bøte på plagene dette føret til, øker vår avmakt. Slik er det, enten vi lar makten falle i hendene til bedriftslederne, vennene deres i regjeringen, eller til kompisene de har i fagforeningene. Følgelig er det ett sikkert valg: Industrielt demokrati - industrien drevet av de som gjør arbeidet.

5. Saken er vår.

Vi kan drive industrien og dermed løse maktens problem, for det er vart strev i denne dynamiske verden som det hele avhenger av. Vår klasse trenger kun å slutte å gjøre hva den blir fortalt og heller gjøre hva den kollektivt beslutter seg for: å frata opposisjonen mot den all makt den hadde og ta makten den vil behøve.

Arbeidere, som er organisert for å gjøre jobben, kan drive industrien. Det er ikke bare en dagdrøm. Det er en historisk trend. Hvert steg arbeiderklassen har tatt, har pekt i denne retning - planlagt, eller ei. Men uten at arbeiderklassen planlegger det, arbeider for det og organiserer seg med målet for øye, vil aldri malet bli nådd. Dette har IWW gjort til sin spesielle oppgave. Blir ikke oppgaven fullført, går den motsatte trend av med seieren - regimentering av alt og alle ved alskens forretningsfolk, eller regjeringer, men sannsynligst av deres vanhellige allianse; fascismen.

Industrielt demokrati er mange problemers løsning. Det kan holde demokratiet ved liv, for overleve vil det ikke så lenge det kun praktiseres på valgdagen. Med det kan vi frigjøres fra savn og frykt, sløseri og krig. Moderne produksjonsmetoder vil gjøre det mulig for vanlige folk å få alle materielle goder de kan bruke, ved å arbeide omtrent så mye lyster. Det kan gi oss trygghet og frihet: To ønskverdige mål av hvilket det ene er umulig uten det annet. En person drevet av savn er ikke fri, og en marionett er aldri trygg. Det organiserte samfunn kan omskapes til en fredelig helhet, som klokt virker for alles beste. Bare når hele menneskeheten kan avgjøre hva som skal produseres og hva produktet skal anvendes til, den kan vite hva den gjør.

Industrielt demokrati kan bare bygges av en organisert arbeiderklasse, som bevisst om seg sjøl som klasse, vei hva den vil ha og hvordan den skal få det, heller enn å overlate avgjørelsene til "arbeiderklassens venner". Arbeiderklassens organisasjon må tjene en dobbelt hensikt:

1. Den må syte for den hensiktsmessigste struktur for å ivareta vår daglige kamp for bedre lønns og arbeidsforhold.

2. Den må bibringe en fullstendig løsning av det industrielle problem og muliggjøre den organiserte arbeiderklassens overtakelse og drift av industrien.

Heldigvis, men ikke tilfeldig, tjener samme type organisasjon begge hensikter: Ved å organisere oss som vi arbeider, har vi de samme forhold til hverandre innad i vårt forbund, som vi har til hverandre i produksjonsprosessen. Vi er organisert for å ha den største strategiske fordel i vår daglige kamp, samt for den nødvendige koordinering til å ta over ansvaret for industriproduksjonen.

Hvordan vi skal organisere oss riktig er spørsmålet. Det skal vi søke å svare på.

INDUSTRIENS ORGANISASJON

1. Hvem lager hva?

All industri står i gjensidige forhold til hverandre i slik grad, at vi godt kan si det egentlig er bare en industri: Produksjonen av varer og tjenester. Betrakt jakka di og prosessene som er nødvendige for å lage den. Ikke bare krevdes arbeidet og stoffene den er laget av, men også bygningene og maskinene der den ble sydd. Farven og stoffet måtte lages, transporten og planleggingen av den og alt som der inngår; maskineriet og bygningene hvor transportmidlene ble framstilt. Ingen arbeidere involvert i disse prosesser, kunne ha spesialisert seg i å lage stoffer og farve, i å bygge fabrikker og å lage maskiner for tekstilindustrien, betjene utstyret i frakten, hvis ikke andre arbeidere hadde spesialisert seg i å bygge hus for dem, skaffe dem mat og tilby de forskjellige tjenester de trengte. Faktisk er det vanskelig å ikke tenke på hva arbeidere gjør ett eller annet sted, som ikke har noe å gjøre med produksjonen av ei enkelt jakke.

Men dette arbeidet er ikke noen babelsk forvirring. Det er inndelt og organisert omtrent som kroppen din kan inndeles. Først og fremst er det delt i seks store avdelinger:

1. Råmaterialene som kan dyrkes og drettes opp.
2. Råmaterialene fra gruver, steinbrudd o. 1.
3. Bygging av veier, bygninger, skip, dokker, kanaler, o.s.v.
4. Bearbeiding av råmaterialene til mat, klær, redskaper, maskineri, o.s.v.
5. Transport og kommunikasjoner.
6. De forskjellige tjenester som ytes av skoler, sjukehus, teatre, butikker og offentlige tjenester.

Samsvarende med disse store delene er de seks avdelingene som industriforbundene er samlet i. Fordelene i praktisk faglig arbeid med disse avdelingene kommer vi tilbake til.

Innen avdelingene er industriene og deres industriforbund. På grunn av slektskapet mellom alt produktivt strev, er det umulig å avgrense forskjellige industriens omstridte områder med udiskutabel presisjon. En industri er når alt kommer til alt en sosial samling, utstyr og prosesser, som bare lar seg skille fra andre arbeidere ved intimere sosiale forhold dem imellom. Linjen som skiller industriforbundene, bør ikke tenkes på som et middel for å holde arbeidere fra hverandre, men heller som et middel for å samle dem.

2. Industriell klassifisering.

å organisere arbeiderklassen i strukturer som samsvarer med industriens fakta, er IWWs mal. Som klassifiseringssystem for slik industriell unionisme bruker den desimalmetoden. Den gir rikelig anledning til endringer og tillegg som nye oppfinnelser og industrielle prosesser kan gi støtet til. Det likner mye på måten bibliotekene nummererer bøkene sine etter: Uansett hvilken bok som blir skrevet om hvilket som helst emne, får boka ett logisk nummer som setter den i riktig forhold til alle bøker innen emnet, samt til alle framtidige bøker innen samme emne. På samme måte er det en logisk plass for enhver arbeider i planen til IWW om Ett Stort Forbund.

Uten samordningen en finner i Ett Stort Forbund, ville det vært umulig å legge fram et organisasjonsskjema som forener arbeiderne til de felles aksjoner som kan bli nødvendige. Sammenvevningen av industrien gjør det slik. Eksempelvis har stålindustrien behov for jerngruvearbeidere, kalkbruddsarbeidere, arbeidere i kullgruver og ved koksovner og i brennstoffindustrien, jernbane, veitransport og sjøtransportarbeidere like mye som arbeiderne i smelte og valseverk. Ofte er også forsyningsarbeiderne ansatt i stålkompaniene. Men av andre grunner passer det best at kullgruvearbeiderne er organisert med andre kullgruvearbeidere, transportarbeidere med andre transportarbeidere. For effektiv arbeiderklassesolidaritet er det nødvendig at de kan legge planer med arbeidskamerater innen sin industri, eller med arbeidskameratene innen industrien de forsyner. Bare med industriforbund som går sammen i Ett Stort Forbund, er slik fleksibilitet mulig. Linjene som markerer industriforbundene, er ikke barrierer; de er universelle sammenføyninger.

I plansjen vises en generell skisse av industriforbundene brukt av IWW. I alle tilfelle skal alle arbeidere på samme jobb tilhøre samme forening og med alle arbeidere menes alle som mottar lønn (unntatt de som har ansettelses og oppsigelsesmyndighet). Hvert industriforbund avgjør hvilke som er valgbare og hvilke ikke.

3. Hvordan arbeidskjøpere organiserer seg?

Arbeidere kan ikke blindt kopiere arbeidskjøperorganisasjonene, men vi bør lære av dem.

Arbeidskjøpere organiserer helst partnerskap, sammenslutninger, o.s.v. på industrielt grunnlag så de direkte kan gripe inn i virksomheten, drive den så de far maksimalt ut av den og det betyr å drive oss, så de får mest mulig ut av oss. Egne avdelinger oppretter de for å være sikre på at vi drives slik.

Mens vi arbeidere har liten, eller ingen grunn til å krangle, eller konkurrere med hverandre og arbeidskjøperne har mange grunner til å gjøre det, makter de likevel å holde sammen, men ikke vi. Hovedhemmeligheten bakom er åt de etablerer egnede organer til spesielle formål og lar være å blande sammen formålene. Ett resultat er at de ikke splitter handelstandsforeningen og industriforbundet etter sine politiske oppfatninger.

De har reist mange innfløkte finansielle strukturer, verdensomspennende selskaper inkludert og gjennom disse arbeider sjøl kapitalister fra antatt fiendtlige land sammen. Mange av deres mest risikable foretak avhenger av en uskrevet forståelse for deres kollektive interesse. En arbeidskjøper som ikke følger spillet deres, får ett helvete. Og klart å styre verden har de, trass i at de gjentatte ganger har stelt til et jævlig rot.

4. Alle fag - ett forbund.

Et sted i planen om Ett Stort Forbund er en logisk plass for enhver lønnsarbeider, så at alle arbeidskamerater på mest effektive måte kan utøve deres solidaritet.

Noen få punkter bør tilføyes om strukturen til Det Store Forbundet. Enkelte av industriforbundene kan se ut som om rammene er vel vide; valseverk, fabrikasjon av tekstilmaskiner og urmakeri kan se ut som mer enn ett forbund kan omfatte. Men klassifiseringssystemet vi bruker, tillater enhver forening innen forbundet det kan være praktiske grunner til. Videre bør en huske at alle arbeidere i samme bedrift danner sin egen bedrifts, eller verkstedforening som tar alle avgjørelser vedkommende den sjappa.

Siden noen foretak omfatter en rekke underordnede aktiviteter, fører regelen om at alle i samme bedrift skal høre til i samme forbund, til at folk er organisert i andre industriforbund enn yrket deres tilsier. På sjukehus er det eksempelvis pleiere, leger, teknikere, fysioterapeuter o.l., men også vaskeriarbeidere, kokker, elektrikere og mange andre, som jobber i samme industri og som derfor er organisert i Industriforbundet for helsearbeidere ( I.F. 610 ).

Hadde det ikke vært for ideen om Ett Stort Forbund, ville en slik oppbygging ført til enkelte ulemper. Vaskeriarbeiderne på sjukehus kunne tenke seg å ville møtes med andre vaskeriarbeidere for å etablere en viss standard i alle vaskerier. Innen Det Store Forbundet de tilhører, har de alt det nødvendige for å gjøre det. Eller sjåfører som kjører for en fabrikk og sjåfører som kjører for en butikk, hører til hvert sitt forbund med sine medansatte. Likevel kan de ha bruk for å treffe andre sjåfører for og enes om felles opptreden med hensyn til lasting, bruk av hjelpesmenn og slikt. Ett Stort Forbund setter dem i stand til dette. I enhver arbeidssituasjon har lærlinger, ufaglærte og faglærte mer til felles, enn de har felles med sjefen. Ett Stort Forbund sveiser dem sammen til kamp mot sjefene med arbeidsstyrkens kombinerte styrke.

5. Andre praktiske fordeler.

Industriforbundsstrukturen er laget for å forene arbeidere på måten som passer oss. Med hvem forhandler vi helst kollektivt? Hvor passer det best å nedlegge arbeidet? Dette er de praktiske spørsmål som avgjør hvilket industriforbund arbeiderne hører til. Kjøkkenpersonalet ombord i en borerigg, de i messa ombord på skip og betjeningen i ei fabrikkantine gjør alle samme type arbeid, som de som arbeider i restauranter, men de kommer lettere fram til en god overenskomst, hvis de er organisert sammen med oljearbeiderne, sjømennene og fabrikkarbeiderne.

Innen distribusjonen må slike fornuftige regler bli fulgt. Hvor arbeiderne distribuerer bare ett selskaps produkter, som mange bensinstasjoner, er det best de er organisert Sammen med de, som produserer produktet. Arbeiderne på oljefeltene og på raffineriene står sterkere straks de kan stanse distribusjonen av produktet. På samme måte står arbeiderne på bensinstasjonene sterkere med resten av selskapets arbeidere i ryggen. Mannskaper på oljetankene vil finne det greiest å organisere seg med andre sjøfolk, men de vil sjølsagt ikke røre "varm olje" under ei oljearbeiderstreik.

Men hvor det ikke er slike nære forbindelser med produksjonen, vil distribusjonsarbeidere være bedre organisert med hverandre enten de jobber i varehus, klesbutikker og alt det der. I alle eksempler nevnt, skulle det være lett å forstå at industriforbund, som ikke går sammen i Ett Stort Forbund, vil hemme arbeiderbevegelsen når det gjelder å ta de forhåndsregler som omstendighetene krever.

Ett Stort Forbund er tønnebåndet som holder de industrielle tønnestavene samlet. Uten det ville de falle sammen i en ubrukelig, haug rot.

6. En klasse - ett forbund.

Industriforbundene er ikke laget for å virke som vegger arbeidere imellom, men som innretninger for mer effektiv forening av dem. I IWW er medlemmene, medlemmer av sjølve IWW med tale og stemmerett innen sitt forbund. De har fri og universell rett til å bli overført fra forbundet de er organisert i, til forbundet som organiserer arbeiderne i industrien de kommer til. Men tale og stemmerett i andre forbunds saker har de ikke. Var grunnleggende organisasjon er bedrifts, eller verkstedforeningen og bare de som er organisert i den, har noen innflytelse på foreningens virksomhet. Hver forening er ansvarlig for sin virksomhet med visse begrensninger: Industriforbundene kan ikke vedta vedtekter som strider mot vår almene konstitusjon. Foreninger og avdelinger skal ikke vedta vedtekter som strider mot disse, eller sitt industriforbunds tilleggsvedtekter. IWW er ingen føderasjon, eller en landsorganisasjon av forbund. Den er arbeiderklassens Ene Store Forbund. Den moderne industris innbyrdes slektskap gjør enhver annen struktur ubrukelig skal vi fylle arbeiderklassens behov.

Med slik struktur gjøres det mulig å unngå strider om hvor arbeidere hører til, når dagens komplekse industriproduksjon gjør problemet vanskelig å finne ut av. Det er f.eks. ønskelig at alle i industrien som utvinner metaller, er organisert i samme forbund, men vi ser at magnesium utvinnes med kjemiske prosesser av havvann, at aluminium lages ved elektrolyse fra leiren bauxitt. I en føderasjon av industriforbund ville dette gi opphav til krangel om hvilket forbund disse arbeiderne hørte til. Innen Ett Stort Forbund spiller ikke dette særlig rolle og de kan organisere seg hvor de foretrekker I.F.210, metallgruvearbeidere, eller I.F.440, metallarbeidere Eller hvis et konsern i hovedsak lager elektrisk utstyr og som en biting produserer radioer, vil alle ansatte være metall og maskinarbeidere. Hvis et annet konsern hovedsakelig produserer kabinetter og skap og i tillegg har en liten radioproduksjon, er disse arbeiderne organisert som møbelarbeidere.

7. Industrielle avdelinger.

Forbund i beslektede industrier danner industriavdelinger. Fordelene ved slik organisering er særlig innlysende i tilfellet med transport. Jernbaner, busselskaper, spedisjonsfirmaer, flyselskaper tilbyr alle forskjellige transportmetoder. Hvis arbeiderne i disse virksomhetene er organisert med tanke på felles aksjon, vil de ha alle fordeler i kampen. Så stor er makten de forener, at man nesten kan si, at verdens skjebne hviler i deres hender. Tenk på lidelsen menneskeheten kunne vært spart for, hvis organiserte transportarbeidere nektet å frakte gods til krigførende nasjoner, eller til de nasjoner hvis transportarbeidere ikke ville gjøre det samme? En god investering ville det vært om resten av arbeiderklassen erstatte transportarbeiderne hva de tapte i lønn ved å handle slik. Slik kunne ett stort gode oppnås .uten urimelig belastning for noen. Eller tenk over hvor dumt det ville bli å bruke streikebrytere, bare ved å gjøre frakt av streikebryternes produkter umulig. Hvis vi arbeidere holder skikkelig sammen, kan vi ikke bli slatt.

Hva som foreslås her, er en organisering av arbeiderklassen så den kan holde sammen ineffektiv solidaritet. Alle organiserte som har snakket med andre arbeidere om organisering, er blitt vante med innvendingen: "En forening er fint, men det hjelper ikke når arbeiderne ikke vil holde sammen." Det er en innvending vi ikke tror på.

Vi tror ikke på den, fordi vi så ofte har sett arbeidere forsøke å holde sammen. men også sett forsøkene mislykkes, fordi en feilaktig organisasjon har hindret dem i å praktisere solidaritet. Ting virker vanligvis slik de skal. Samme delene kan inngå i bade en skrivemaskin og i en symaskin, men virker forskjellig, fordi de er satt sammen på forskjellige mater. De samme arbeidere kan være i en løs føderasjon av organisasjoner dannet for å ivareta særskilte interesser, eller de kan være i Ett Stort Forbund. Hvis en fagforening er laget for å holde oss fra hverandre, er det ikke overraskende om "arbeidere ikke vil holde sammen". Men er vi organisert for å holde sammen, vil vi holde sammen, og det faktum at vi gjør det, styrker oss.

Vitenskapelig industriell unionisme som IWW har utformet den, for å ruste seg til forholdene i moderne industri, understreker følgende grunnregler:

1. Alle arbeidere på samme arbeidsplass, uansett fag, tilhører samme arbeidsplassorganisasjon,

2. Alle arbeidere i samme industri, tilhører samme industriforbund.

3. Alle medlemmer i industriforbundene, er direkte medlemmer i arbeiderklassens Ene Store Forbund.

4. Hver arbeider som skifter jobb, har rett til uten omkostninger å bli overført til forbundet som dekker hans nyansettelse. "En gang medlem - alltid medlem."

5. Ingen del av arbeiderklassen bør aksepterer plikten til å bearbeide materiale framstilt av streikebrytere, eller framstille materiale til dem, fylle ordre arbeidere i streik skulle fylt, passere streikevakten, eller på noen måte bidra til å bryte noen arbeideres streik.

Slik er formen for organisasjon IWW byr arbeiderklassen for å gjøre den uovervinnelig. Er du med oss?

SLIK GJøR IWW SINE TING

1. Foreningsdemokrati.

IWWs mål er å innføre demokrati i vår daglige dont. Dens praktiske politikk er rettet mot dette mal og er helt avgjørende for å nå det. To grunnprinsipper er bestemmende; solidaritet og demokrati innad i forbundet. Det er nødvendig å unngå en praksis som støter an mot vår klasses enhet, og enda nødvendigere er det å unngå at forbundet styrer medlemmene og ikke styres av dem. å utelate demokratiet i en organisasjon som den IWW bygger, ville gjort den til et redskap for fascisme; ett fryktelig hinder for arbeiderklassen. Hitler, Mussolini, Franco, Trotsky, Lenin og deres arvtakere og støttetropper fant det nødvendig å gjete arbeiderklassen inn i en organisasjon veldig lik den typen. Det mektige våpnet Ett Stort Forbund er, må smies av oss - ikke over oss.

Som beskyttelse mot at en klikk overtar dette forbundet for egne formål, har følgende sikkerhetsmekanismer blitt uttenkt:

1. Ingen tillitsvalgt velges for mer enn ett år.

2. Ingen tillitsvalgt velges for mer enn tre etterfølgende valgperioden.

3. Alle tillitsvalgte velges ved uravstemning, sa alle de representerer kan stemme: Alle medlemmer på jobben velger tillitsvalgte i sin forening; alle medlemmer i foreningene velger sine tillitsvalgte i sitt industriforbund; alle medlemmer i industrien velger sine tillitsvalgte i industriavdelingen og alle medlemmer i IWW velger tillitsvalgte i hovedorganisasjonen.

4. Alle tillitsvalgte kan tilbakekalles ved flertallsbeslutning.

5. Valg, ikke utnevnelser, er ensartet praksis.

2. Ikke kontingent-trekk.

Forbundets forretningsmetoder er ytterligere garanti for demokrati. "Makten over pungen" må bli hos medlemmene - bade i innkreving av kontingenten og i kontrollen over utgiftene. IWW aksepterer ikke trekksystemet hvor sjefene handler som bankierer ved å trekke kontingenten av medlemmenes lønn og sender den over til de tillitsvalgte. Vi er overbevist om, at trekksystemet kortslutter den direkte kontrollen mellom medlemmene og deres valgte representanter. Det styrker ideen (som ledelsen gjerne vil fostre) om at fagforeningskontingent, er nok ett uønsket skattetrekk. Det far forbund og forening til å virke som noe utenfor ( en sakfører ), som det bare er å leie når behovet oppstår, og ikke at det er vår organisasjon, som vi deltar i og styrer. Videre blander det bedriftsledelsen inn i foreningens interne saker og det .raker dem ikke.

Hvis en foreningskasserer mottok en sjekk fra bedriften med trukket kontingent, kunne de bli mer opptatt av bedriftens velvilje enn medlemmenes. Med inntekten kunne de leie kompisene sine til å dirigere foreningsmøtene, holde seg sjøl ved makten, og heller drive foreningen som et kontor, som drev inn pengene i bedriftens og deres egen interesse.

På den annen side: Hvor det ikke er trekk, blir kontingentinngangen et direkte barometer på medlemmenes tilfredshet (eller mangel på sådan) med representantene sine. Kontingenttrekk ønskes ofte av fagforeningsfolk som ikke vil høre på, eller tjene medlemmene. Hvis de gjør noe medlemmene misliker, konfronteres de ikke med seine innbetalinger, eller utebleven kontingent. Direkte innbetaling av kontingent bedrer kontakten mellom medlemmene og deres tillitsvalgte.

Av alle disse grunner går ikke IWW med på trekksystemet. IWW har istedet laget en enkel og brukbar ordning med innsamling av kontingenten på jobben: Ett system som sikrer mot uærlighet i pengespørsmål og som tillater komiteer og foreninger fullt innsyn i medlemmenes økonomiske mellomværende med forening og forbund. Alle tillitsvalgte og delegater må rapportere til foreningsmøtene og få regnskapet godkjent av komiteer valgt på møtet. Med slik praksis må det forretningsmessige ordnes til. medlemmenes fulle tilfredshet.

Ingen tilleggskontingent kan kreves inn uten samtykke fra de som skal betale den.

3. Ingen klikk-kontroll.

Disse konstitusjonelle forholdsregler og forretningsmetoder til å vokte forbundsdemokratiet styrkes ytterligere ved å fjerne motiver, som kunne ført en klikk til å søke kontroll over forbundet. Det gjøres gjeldende ved følgende tilleggsbestemmelser:

1. Noen økonomisk vinst i klikk-styre kan det ikke være. De tillitsvalgte lønn skal ikke overstige gjennomsnittsinntekten til dem de representerer. Skikkelig bokholderi og strengt ærlig regnskap tvinges gjennom ved å framlegge dem til godkjennelse månedlig og årlig. Bruken av uspesifiserte utgiftskonti er forbudt.

2. Ingen fullmakter gis de tillitsvalgte andre enn de som trengs for å sette i verk medlemmenes instrukser. Tillitsvalgte kan ikke starte, eller avblåse streiker; bare av medlemmene saken angår. Avtaler kan bare inngås av komiteer valgt av arbeiderne saken angår. Komitemedlemmer og tillitsvalgte har ikke rådslå med arbeidskjøpere unntatt i komiteens nærvær.

3. Politiske og liknende klikker som er ute eller "å kuppe" forbundet for å misbruke dets driftsmidler, ressurser og rykte for å fremme sine mål, hindres av den ikke-politiske linje vare medlemmer har vedtatt for å sikre vår egen enhet.

4. Ingen politikk i denne foreningen.

Det er sunn unionisme å ikke uttrykke hvilken religion, hvilket politiske parti, eller hvilken kandidat framfor en annen, en foretrekker. Dette er ikke fagforeningsspørsmål, og må avgjøres av hvert medlem i henhold til vedkommendes personlige samvittighet. Foreningen er dannet for å komme fram til og tvinge sine beslutninger om industrielle problemer gjennom. Dens makt til dette kan ødelegges ved medlemmenes innbyrdes uenighet om politiske spørsmål og ved å kaste bort dens ressurser i politiske kampanjer. IWW må være ikke-politisk og ikke-religiøs, så alle arbeidere uansett politisk og religiøs overbevisning, kan forenes for oppnå enhver tenkelig fordel av sitt arbeid. Ellers må IWW tillate sine medlemmer å drive med slikt på måten de foretrekker, bare med tillegg av økt sosial bevissthet, omsorg for kameratene og opplysning de får av sin virksomhet i foreningen.

Dette betyr ikke at IWW stiller seg likegyldig de store sosiale og økonomiske problemer av idag. Tvert imot! tror den har de praktiske løsninger på disse problemene. Når verdens industri blir drevet av arbeiderne for deres egen skyld, ser vi ikke lenger noen grunner til arbeidsløshetens stigma, krig. sosiale konflikter, eller massiv kriminalitet; at noen av våre alvorlige sosiale problemer skal fortsette.

Med typen organisasjon bygger, kan arbeiderklassen utøve hvilket som helst press for å legge en demper på politikernes sprell og på konstruktivt vis ved direkte aksjon oppnå hva vi ofte har mislykkes i gjennom politisk lobbying og faglig/politisk samarbeid.

5. Aksjoner og lovgivning.

Eksempelvis: Som arbeidere og samfunnsmedlemmer ønsker vi oljelagre og kjemiske fabrikker reist på sikre steder, borte fra hvor vi og arbeidskameratene bor og lever. En metode er å prøve å få vedtatt lover, og siden forsøke å få dem etterlevd. Mer enkelt, mer å stole på, og sikkert mer egnet til å utvikle var evne til å løse våre problemer, ville det være om vi nektet å bygge på steder vi anså som usikre, og nektet å ta arbeid i fabrikker vi anså som en fare for omgivelsene. Lover er gjerne grunnet på vanlig praksis. Det beste for arbeiderklassen er å styre vanlig praksis; gjøre det vrient å vedta dårlige lover og enklere å vedta bedre. Lovmakerne tenker på samfunnets mektige: Ett Stort Forbund gjør arbeiderklassen allmektig. Straks arbeiderklassen er skikkelig organisert, vil nok lovmakerne komme det i hu, og gjør de ikke, betyr det ingenting. Det som skjer fra da av, vil være hva den organiserte arbeiderklassen avgjør skal skje.

Skal arbeiderklassen organiseres industrielt er det sjølsagt nødvendig å unngå slik praksis som høye medlemsavgifter, yrkeskrav og diskriminering av rase, religiøse og politiske grunner. Hva som trengs er Ett Stort Forbund av alle arbeidere uansett språk, tro, eller farven på huden deres. I foreningen er vi alle like, fordi vi blir likt brukt av samme system. Hva majoriteten beslutter om noe industrielt problem er beslutningen alle har å holde seg til. Av den grunn står det ikke på dagsorden å komme fram til beslutninger, som ikke har med industrien å gjøre.

Prinsippene som ligger til grunn for dette, er demokrati og solidaritet innen foreningen. Et annet aspekt av samme prinsippene er effektivitet og hensiktsmessighet. Vår effektivitet oppnås ved vår samlede styrke, og måles i hva vi får til. Vår hensiktsmessighet måler vi ved forholdet mellom hva vi oppnår, og hva det koster oss i tid, penger, besvær og bry, eller i alt annet arbeiderklassen ofte må ofre. å slå ihjel ei flue med slegge er utvilsomt effektivt, men neppe hensiktsmessig. Vi ønsker maksimale fordeler ved minimal innsats.

At IWW er hensiktsmessig, er vel dokumentert, ved det faktum at den trass i sin relativt svake tallmessige styrke har oppnådd uforholdsmessige store fordeler for arbeiderklassen. Dyktigheten kommer av dens demokrati og grunnplanskontroll. Det er en myte at demokrati ikke er hensiktsmessig. Vår erfaring motbeviser myten. For å oppnå våre mal må vi sikte mot dem. å la andre enn medlemmene fastsette kursen, vil være som å hogge ved mens en annen holder økseskaftet.

For det andre, større innflytelse medlemmene har i foreningens saker og mer direkte vi sjøl tar hånd om sakene, større blir foreningens kilde til styrke. Vi vinner ikke våre kamper med innbetaling til ei foreningskasse. Penger kan kun brukes til å betale foreningens hjelpemidler, og ikke medlemmenes entusiasme og strevsomhet, som ikke kan kjøpes. Det er den direkte deltakelse i virksomheten og systemet med delegater på jobben og valgte komiteer, heller enn ansatte tillitsmenn og forretningsførere, som utvikler medlemmenes evner og gjør IWW til en kraft vi kan organisere framtiden var med. Og for det tredje er den organiserte sjøltillit og autonomi i alle organisasjonsledd medlemskontrollen leder til, som setter oss i stand til å løse problemene så enkelt og billig som mulig. Forbundet vårt er bygd lik ei hand: Fingrene kan beveges enkeltvis, men på ett øyeblikk knyttes til en effektiv neve.

7. Direkte aksjon.

Medlemskontrollen gjenspeiler seg i den direkte aksjon på jobben, som IWW et berømt for. For noen ar tilbake moderniserte IWW tømmerindustrien på vestkysten i USA og Canada. Våre medlemmer innførte åtte-timersdagen ved å blåse i egne fløyter etter åtte timer og forlot jobben, heller enn å holde på to, eller fire timer til som bossene ventet. Noen mannskaper fikk sparken, men også de nyansatte folkene blåste i egne fløyter, helt til åttetimersdagen var vanlig praksis. (Siden ble en lov innført.) Gammel praksis var å sove i trange etasje-køyer, samt å ha med egne tepper når en søkte arbeid. De IWW-organiserte tømmerhoggerne laget festbål av køyene og sengetøyet og fortalte tømmerselskapene, at hvis de fortsatt ønsket arbeidsfolk, fikk de sørge for skikkelig innkvartering, madrasser, samt reine laken og tepper.

Noen ganger er langvarige streiker uunngåelige, men sa langt som mulig prøver. IWW å unngå dem. Vi foretrekker serier av korte streiker fastsatt, så de gjør mest nytte og gir samme, eller bedre resultat med mindre omkostninger for oss. Vi foretrekker også å fjerne klagemål direkte. Hvorfor nedlegge arbeidet på grunn av en skrullete formann? Kan ikke arbeiderne under ham heller velge en av sine egne, som har bedre dømmekraft, til å lede arbeidet og følge anvisningene hans, heller enn ham selskapet har ansatt. Med arbeiderne i ryggen kan dette vanligvis gjøres. Hvorfor forlate arbeidet hvis en arbeidskamerat blir sparket? Oss koster det ingenting, men sjappa ganske mye hvis vi går på jobben og viser sorgen vi føler over slik behandling på måten, vi arbeider.

Hemmelighet en bak direkte aksjon er enkel nok: Slutter vi å gjøre hva vi blir fortalt, og heller gjør hva vi kollektivt beslutter oss for, er det ikke særlig mye som kan stoppe oss. Så enkelt har IWW tenkt å bygge en skikkelig verden.

Kort sagt: Disse er noen av framgangsmåtene IWW har funnet best i de omfattende og mangslugne kampene den har ført i industrien siden stiftelsen i 1905. Grunnet på erfaringene til de mange dyktige medlemmer som har bygd og opprettholdt IWW, kan den tilby arbeiderklassen en vitenskapelig plan for organisering av industrien, ett sett foreningsprinsipper å stole på, en samling framgangsmåter og metoder, taktikk og en strategi, som ikke bare sikrer oss resultater i den vanlige kampen for bedre lønns og arbeidsvilkår, men og i kampen for å reise en fornuftig sosial orden. Under en streik IWW organiserte i Lawrence, Massachusetts, bar noen av kvinnene i streikevakten ett banner med som sa: "Vi vil ha brød og dessuten roser." Når IWW sier den vil ha mer av livets goder, snakker vi ikke bare om å få sjefene til å bla opp noen flere slanter, men om et bedre liv her og nå; det nye samfunn i det gamles skall.

8. Hva kan gjøres?

En fornuftig verden drevet av produsentene til enes felles beste, er ett mål som kan og skal bli nådd. IWW kan bygge arbeiderbevegelsen som er nødvendig. I verden er det egentlig bare ett støtt problem; en arbeiderbevegelse som er for disorganisert for å handle til sitt eget beste. IWW har løsningen på problemet. Det er en skam å være en del av problemet, men en ære å tilhøre løsningen. Du kan gjøre ditt.

Er dere uorganiserte på jobben din? Ta kontakt med IWW og vi vil hjelpe deg og arbeidskameratene dine til å organisere dere. Mens du slåss for kortere arbeidstid, bedre lønn, bedre arbeidsforhold og mot . andre ting å klage på, har du tilfredstillelsen av å bidra til å bygge en god verden og av å løse arbeiderklassens problem.

Er du allerede medlem i en fagforening, kan du fortsatt innta din plass i bevegelsen for Ett Stort Forbund. Mange medlemmer i IWW er også medlemmer i andre fagforeninger. De er med i IWW, fordi de ellers ville økt arbeiderklassens problem og ikke minsket det. De vet at bare ved å gjøre løsningen større enn problemet, kan problemet løses. De er blant de mest aktive i sine foreninger. At IWW har gjort solidaritet og faglig demokrati til noen av sine hovedsaker, er i seg garanti mot frykten for at deres nærvær vil føre dem til å ta kontroll over andre fagforeninger, og ellers prøve å sprenge dem.

Av sine medlemmer krever IWW, at de opprettholder sitt medlemskap uansett hvilken jobb de begynner i, at de skaffer seg kunnskap om dens ideer og framgangsmåter, så de blir enda mer brukbare foreningsmedlemmer, at de både vil og kan forklare disse ideer for andre arbeidere, samt at de ser opp for enhver mulig sjanse for denne forenings vekst, og at de blir mer til nytte for arbeidskamerater på egen og andre jobber.