Tekster :: Organisering
Demokratiser kommunen, radikaliser demokratiet!
av Jan Helge Strøm Tidligere publisert: Lønnsslaven nr 6 - 1995	05 jan 2005 Endret: 05:07:55
Jan Helge Strøm fra Sosial Økologisk Prosjekt svarer her på vår omtale av sosial-økologien i forrige Lønnsslaven. Den tok utgangspunkt i bladet Økotopias femte nummer (utgitt av Sosial Økologisk Prosjekt, Grenland og omegn). Forhåpentligvis vil flere la seg friste til å ta til å ordet i Lønnsslavens spalter.
DET ER POSITIVT at dere tok opp temaet sosial-økologi i Lønnsslaven # 5. Denne ideologiske retningen er relativt ukjent i Norge. Artikkelen deres inneholderdessverre en rekke misforståelser og jeg vil med dette forsøke å klare opp i noen av disse. Sosial-økologien er ikke bare en strategi, men en etisk betont helhetlig ideologi som omfatter filosofi, feminisme, antropologi, økologi, historie og politikk. Vi bygger på klassikere som bl.a. Aristoteles, Hegel og Kropotkin, samt tradisjoner fra den europeiske kultur f.eks demokratiet i Athen, de middelalderske fribyer, en universell objektiv etikk og utviklingen av rasjonell tenkning (logos). Murray Bookchin er en av foregangsmennene som har samlet trådene til det som har blitt kalt sosial-økologi. I deres artikkel om sosial-økologien brukes mesteparten av spalteplassen til å konstatere fakta. De sosiale og økonomiske forhold hos samene på Finnmarksvidda og «forjævligseringa» skapt av kapitalismen kan ikke betraktes som argumenter mot sosial-økologien. Tvert om. Det vesentlige er hvilke midler man bruker i kampen for å motvirke denne utviklingen. Internasjonalisering og global arbeidsdeling kan ikke godtas som en «naturlig» og «lovmessig» uungåelighet som vi må bøye oss for. Denne uheldige utviklingen må vi motvirke gjennom mot-institusjoner på lokalt nivå, ikke gjennom deltagelse i GATT og EU. [Noe Lønnsslaven selvfølgelig aldri har benektet. Red. merkn.] Likevel er jeg fristet til å komme med et lite apropos angående samene på Finnmarksvidda: Det er ikke teknologien i seg selv som ødelegger naturgrunnlaget, men det samfunnsmessige kapitalistiske systemet. Knapt nok noe sted i landet ville man ha mer godt av selvforsyning, selvstyre og uavhengighet fra det globale markedet. Nord-Norge var faktisk det siste område i Europa som ble lagt under nasjonalstaten. Få ideologier har en så nyansert og oppdatert analyse av hvordan kapitalismen fungerer, og sniker seg inn på alle områder i våre liv, som sosial-økologien. Marx sine analyser stemte kanskje brukbart på hans egen tid, men er uegnet til å beskrive situasjonen i dag, eller tidligere i historien. «Innbyrdes hjelp» former for økonomi og før-kapitalistisk «husholds-forvaltning» (om jeg får lage et nytt norsk ord hvor hushold har en vid betydning og henspeiler på det greske ordet «Oikos» som for øvrig både «økonomi» og «økologi» er avledet fra) blir i stor grad oversett av Marx. I og med at det er sosial-økologien som kommer med det nye innen sosial analyse burde det være tilhengere av klassisk anarkisme som har noe å lære. Radikale miljøer i Oslo har langt bedre muligheter til å få tak i litteratur om emnet enn de som bor i Grenland (den økonomiske periferi?), og det er bedrøvelig at denne muligheten ikke blir brukt i større grad. Det er sant og bekymringsfullt at «den økonomiske periferi» blir slukt opp av kapitalismen og omdannet til industrisamfunn, som f.eks i landbruket. Vi har for øvrig aldri oppfordret folk til å flytte ut til hagebyen eller landsbygda. Hippie-kollektiver og okkuperte hus har lett for å bli trangsynte og «sære». Det viktigste er å jobbe for et økologisk samfunn der man bor. I en tid av sosial fragmentering er det viktig å finne en allmenhetens sfære. Det mest nærliggende vil da være lokalsamfunnet; nabolag, bydel eller bygd. Makten må demokratiseres og desentraliseres i retning av frihetlig kommunalisme. Folkeforsamlinger kan bli et samlingspunkt som har muligheten til å fostre alles deltagelse, ikke bare lønnsarbeidernes. Politikkutforming vil være folkeforsamlingens hovedoppgave og det inkluderer bl.a hva, hvordan og hvor mye som skal produseres på de felleseide bedriftene. Det vil muligens arte seg som en slags lokal planøkonomi. La oss se på midlene vi kan bruke for å strebe mot et økologisk samfunn. Vi kan stimulere velforeningene eller lokalutvalg til allmøteaktivitet, noe som senere kan institusjonaliseres til folkeforsamlinger. Avgjørelser tatt her burde få en enorm moralsk makt overfor kommunepolitikerne, og det er i tillegg en god trening i ansikt til ansikt demokrati. EN VEI Å GÅ for å gi folkeforsamlingene reell makt er å stille ikkepartipolitiske lister fra lokalområdet til kommunevalg. De som blir valgt inn må være moralsk forpliktet kun å videreformidle vedtakene fra sitt respektive lokalsamfunn og trekke seg hvis folkeforsamlingen han/hun er utsendt fra bestemmer det. For ihuga anarkister som er skeptiske til valgdeltakelse overhodet kan et annet alternativ være at folkeforsamlingene i kommunen vedtar å okkupere rådhuset for å avskjedige politikere og byråkrater. Vi får se når den tid kommer... Uansett må kommunen bli omformet til et konføderativt råd bestående av bundne mandater underlagt tilbakekallingsrett fra sine respektive folkeforsamlinger. Disse skal kun administrere samarbeidet mellom folkeforsamlingene. Dette for å unngå at sistnevnte blir sneversynte og bare tenker på egeninteresse. Kollaborasjon om produksjon av større maskineri o.l. vil være med å knytte «kommunene» sammen. Det kunne bli dannet ytterligere konføderative nivåer for å organisere større oppgaver. Det er heller ikke noe i veien for fysisk å overta fabrikker hvis det er flertall for det i folkeforsamlingene. Personlig ville jeg på et slikt fremtidig allmøte ha kjempet for å iverksette en omfattende omfordeling av kapital og eiendom til allmennhetens beste. En annen mulighet er å opprette et fond for oppkjøp av produksjonsfasiliteter og jordeiendom til felleseie. Jorda kunne bli lånt ut til de som ønsker å dyrke økologisk, og man kunne i en overgangsfase opprettet et tilgodelappsystem eller lokal valuta. Dette vil gi folkeforsamlingene et økonomisk fundament. Det er flere grunner til at et lokalsamfunn burde være i stand til å dekke sine egne «primære behov», nemlig mat, husly, og klær. Dette gavner først og fremst miljøet. Den globale arbeidsdelingen vi har i dag er høyst ressurssløsende og krever en overdreven bruk av transport. Det er mer økologisk å kultivere et mangfold av vekster og dyr i stedet for et intensivt jordbruk med bare ett slag planter. Resultatet av en slik homogenisering finner vi spesielt i områder av Nederland, Russland og USA men også i Norge. Her har jorden blitt så utarmet og forgiftet at den knapt nok egner seg til dyrking. Desentralisert økologisk jordbruk vil i motsetning til dette virke kreativt; det øker jordens fruktbarhet og artsmangfold. Menneskearten har potensiale til å bli naturens selvbevissthet. EN SLIK ALTERNATIV ØKOLOGISK produksjon vil på lik linje med syndikalismens arbeiderstyrte bedrifter aldri kunne konkurrere med storkapitalen. Lokal folkestyrt produksjon vil bare kunne klare seg hvis det er et ledd i omfattende radikale samfunnsforandringer, samt hvis folk har en sterk lokallojalitet. Som kommentar til konkurransetrusselen fra «globale produkter», vil jeg påpeke at hamp vokser utmerket i Norge, og at kaffe og kakao godt kan dyrkes i veksthus med kunstig belysning. Gjennom lokale, konfødererte mot-institusjoner kan man skape en parallell makt som huler ut nasjonalstaten fra innsiden. Ved en velorganisert skattenekt på landsbasis slik at alle skattemidlene tilfaller de frie kommunene kan vi kanskje håpe på at «staten vil bli overflødig og smuldre bort» (Karl Marx, fritt sitert etter hukommelsen). Men historien har vist oss at folket burde være forberedt på reaksjonære krefter; nemlig de personer som har interesse av å holde på det bestående. Sosial-økologien omfatter som tidligere nevnt en rekke andre tema, men som det blir alt for omfattende å komme inn på i dette innlegget. Jeg henviser i stedet til Murray Bookchins bok «Remaking Society» som Sosial-økologisk prosjekt i Grenland arbeider med å få utgitt på eget nyoppstartet forlag (Nisus forlag). De har også planer om å utgi et riksdekkende tidsskrift som skal utgis to ganger i året kalt Tidsskrift �« for et frihetlig økologisk samfunn. Hvert nummer vil innholde en artikkel og en bokanmeldelse. Jeg håper at jeg med dette har klarnet litt opp i hva den konkrete politikken til sosial-økologien går ut på. Kameratslige hilsener Jan Helge Strøm, Sosial-Økologisk Prosjekt, Trondheim Lønnsslavens foreløbige kommentarer: DET ER HER ikke mulig å ta opp alt som Jan Helge Strøm (J.H.S) berører. På grunn av at artikkelen har vært på avveier mottok vi den først like før trykking. Først en kort kommentar til at vi skulle skulle ha misforstått sosial-økologien. Vår omtale i forrige nr. av Lønnsslaven tok bevisst utgangspunkt i Sosial Økologisk Prosjekts presentasjon av seg sjøl gjennom bladet Økotopia. Det er ikke å forvente at folk flest skal ha lest de hyllemetre som er skrevet av Bookhchin og andre om emnet. Det er et tilbakevendende problem at folk oppfatter en artikkel ut fra hva som står der, og ikke ut fra de nyanser som evt. er nedtegnet andre steder (en kritikk som sikkert også kan ramme Lønnsslaven). I J.H.S. innlegg (i en debatt som forhåpentligvis vil føres videre) skriver han f.eks. veldig mye om matproduksjon, som sjølsagt alltid vil være en nødvendig betingelse for ethvert samfunn, men lite om andre former for produksjon. Det problematiske ved dette er at de færreste har vanskeligheter med å forestille seg jorda som felleseie eller allmenning. Det er å forklare hvordan den øvrige produksjon som i dag er organisert på global basis kan forvaltes på direkte-demokratisk vis, problemet ligger. Dagens uoversiktlige oppsplitting av produksjonsprosessen der transportleddet er alfa og omega, vil høyst sannsynlig også være den frihetlige kommunismens materielle utgangspunkt. og utgjøre en formidabel organisatorisk og demokratisk utfordring. Riktignok nevner J.H.S. at «kollaborasjon [her samarbeid eller fellesprosjekter] om produksjon av større maskineri o.l. vil være med på å knytte “kommunene” sammen. Det kunne bli dannet ytterligere konføderative nivåer for å organisere større oppgaver.» Dette aspektet blir likevel altfor ofte ofret for lite oppmerksomhet i sosial-økologiske tekster, inkludert de av Bookchin. Sjøl om han tar dette opp i f.eks. The meaning of Confederalism i boka Urbanization without Cities: The Rise and Decline of Citizenship (Black Rose books 1992). Sosial-økologien fører på mange måter tradisjonen videre fra Kropotkin, ved at den legger vekt på det etiske og rasjonelle, og ved at den prøver å konkretisere den praktiske organiseringen av den frihetlig kommunismen. Deri ligger også dens styrke. Denne kompromissløse vektleggingen av målet er ofte er fraværende i mange grupper som idag kun synes å ha oppfattet hva anarkismen er i mot, og ikke dens konstruktive og moralske (i motsetning til moralistiske) grunnpillar. Men i motsetning til Kropotkin og f.eks den spanskeanarko-syndikalismen, legger den tilsynelatende lite vekt på klassekampen og økonomien, selv om den ønsker å avskaffe alle klasser og hierarkier og markedet (i alle dens former). Sosial-økologien legger stor vekt på de allmenne interesser, og vi ser ikke bort i fra at dens vektlegging av det «kommunale» nivået er et viktig og forsømt aspekt, nettopp fordi det på dette nivå kan være lettere å få øye på noen sammenhenger som ellers lett blir borte i en rendyrket økonomisk kamp. Spørsmålet om folkeforsamlinger erfor omfattende til å gå inn på her – men vi tror ikke at kommunestyrer innenfor kapitalismen er noe egnet forum for annet enn kjedsommelighet. Men vi steiler når J.A.H. skriver at «det heller ikke er noe i veien for fysisk å overta fabrikker hvis det er flertall for det i folkeforsamlingene.» (Det er vel her snakk om tida før statens og lønnsarbeidets avskaffelse.) Vi tror ærlig talt ikke at du mener at lønnsslavene i disse fabrikkene skulle fortsette med sitt lønnsslaveri (utbyttet og umyndiggjort) hvis de har tilstrekkelig kollektiv bevissthet og styrke til å overta, bare fordi folkeforsamlingenes flertall motsatte seg det. At folkeforsamlingene i kommunene «vedtar å okkupererådhuset for å avskjedige politikere og byråkrater» er heller ikke noe alternativ, annet som en symbolsk handling. Det ligger ikke noen makt i et hus, i motsetning til i beherskelsen av produksjonsmidlene. Ved ettertanke vil du sikkert være enig i det. Og kanskje er det et billig polemisk knep fra vår side. Vi tviler på at Bookchin ville skrevet noe lignende. Men vi tror likevel at slike forsnakkelser har sammenheng med den mangeårige industriarbeideren Bookchins undervurdering av den sentrale plass arbeiderklassen nødvendigvis må innta i avskaffelsen av seg sjøl som klasse. Vi kunne skrevet mye mer, men vil avslutte her med å si at Murray Bookchins mange bøker og artikler absolutt er verdt å lese.
Relaterte artikler: Sosial-Økologisk Prosjekt

Nettsted mot stat, kapital og lønnsarbeid