|
Tekster :: Organisering |
|
Sosial-Økologisk Prosjekt |
|
av Lønnsslaven
Tidligere publisert: Lønnsslaven nr 5 - 1994 |
05 jan 2005
Endret: 04:17:15 |
|
Sosial-økologien er en strategi for endring av samfunnet i frihetlig eller anarkistisk og kommunistisk retning, som nå også har fått sin avlegger i Norge, Sosial-Økologisk Prosjekt(Grenland og omegn) som nylig har kommet med nr. 5 av bladet Økotopia. Sosial-økologien er en tankeretning - sterkt inspirert av anarkisten Murray Bookchin - som legger vekt på de samfunnsmessige årsakene til «øko-krisa», som f.eks. det menneskers herredømme over mennesker og natur har ført til, og som legger avgjørende vekt på herredømmets avskaffelse som forutsetning for en frihetlig og økologisk samfunnsorden. |
Dette skal oppnås ved at folk direkte deltar i saker som angår deres respektive lokalsamfunn og livsvilkår, og ved omdanning av lokale organiseringer som f.eks. velforeninger til allmøter av beboere og siden til folkeforsamlinger i nabolag, bydeler og grender. Endelig skal disse folkeforsamlingene binde seg sammen i nettverk med forsamlinger av delegater med bundne mandater. Målet er en verden organisert som en føderasjon av små, oversiktlige og sjølstyrte lokalsamfunn som mest mulig er sjølforsynt med produkter folk bruker opp daglig (av sosial-økologene i Grenland kalt «primære produkter»), nemlig mat. Arbeidere blir det færre av, sier de, mange er ikke lønnsmottakere. Ergo synes ikke økonomisk kamp særlig viktig og premissene den kapitalistiske verdensorden legger for vår eksistens tones ned til et vagt ubehag over vareflommen, som Bookchin gir utrykk for i artikkelutdraget «Markedsøkonomi eller moralsk økonomi».
Det blir ikke færre og færre arbeidere. Mest er de bare blitt flyttet på. Allerede i 60-åra flyttet Viking Askim produksjonen av gummistøvler til Malaysia. Og klærne som arbeidere i Moss sydde for Helly Hansen syes i Portugal. Denne internasjonaliseringa er bakgrunnen for institusjoner som GATT, NAFTA og EU, institusjoner som alle skal lette varebyttet regionalt og globalt.
I Lønnsslaven insisterer vi på at under og innvevd i all annen menneskelig virksomhet i den rike del av verden ligger betingelser kapitalismen har fastsatt. Den kapitalistiske økonomi splitter og setter høytlønnede opp mot lavtlønnede, fast ansatte mot deltidsansatte, de med arbeid mot arbeidsløse, trygdede mot skattebetalere, tekstilarbeidere i Polen mot tekstilarbeidere i Portugal. Samtidig binder den alle disse sammen med utallige indirekte bånd, gjennom interessefellesskap og motsetninger, og i denne økonomien, som vi lever i, er varene som sirkulerer også tause vitnesbyrd om arbeiderklassens, ja proletariatets, fortsatte eksistens; de som intet eier uten sin arbeidskraft som de tvinges til å selge.
Som aktivisme i nærmiljøet går sosial-økologien langt fra langt nok: Den legger vekt på folks kontroll over livsvilkårene sine i hvile og forbrukstida og ser ofte bort fra ønsket om kontroll over hva som skjer i arbeidstida. Den må for å bli tatt alvorlig befatte seg med verdens økonomi og økonomiens verden, og gjør den ikke det vil lokalsamfunn som Heistad (Økotopia nr. 5 har en lengre reportasje om Heistad Vel) ingenting ha å stille opp, som da Nora-konsernet kjøpte opp hermetikkfabrikken der og nedla den. Lokalsamfunnet Askim tapte fabrikken da eierne ville flytte dekkproduksjonen derfra. Skal lokalsamfunn få noen som helst kontroll over produksjonsmidler må folk derfra (arbeiderne og andre) gå inn og fysisk overta, og for å lykkes må dette skje på bakgrunn av internasjonal kamp og forståelse.
Å flytte ut i den økonomiske periferi (på landet, ut i villmarka, inn i hage-byen) er heller ingen varig løsning, for kapitalismen intensiverer utnyttinga og innhegner livsområder også der. Lokal produksjon av «primære produkter» må vike for slike «globale» produkter som kakao, kaffe og hamp. Og gammel produksjon tvinges til å endre karakter: Reindriften i Finnmark er ikke lenger sjølstyrte samiske familiegruppers grunnlag for å leve som samer før har gjort, men kjøttproduksjon som er drevet med snøscootere, helikoptre og med dyretransporter på bil. Og det er det kapitalistiske kravet om å øke avkastningen pr. flokk som har resultert i så mange dyr at deler av beitene er avgnagd til ørken. Fiskeoppdrett er ikke lenger noe enkelte bønder driver litt på måfå i en dam bak låven. I form av rentekrav f.eks. tvinger kapitalismen enhver primærnæring ut i grenselandet for det biologisk forsvarlige og økologisk ødeleggende. For å stå imot slikt press kreves enten en uklanderlig moralsk ryggrad eller stor formue, og begge deler er det lite av.
En sosial økologi som ville innse dette (og å lære seg noe om det) ville ikke ha noe å tape. Ikke heller ville dens umiskjennelige moralske appell blekne nevneverdig. Derimot ville den bli en langt farligere motstander for de krefter den bekjemper. Samtidig med disse kritiske bemerkningene vil vi rose folkene i Grenland for å arbeide seriøst med sakene sine.
Økotopia, organ for Sosial-økologisk Prosjekt Grenland og omegn, kan fås fra:
Sosial-økologisk prosjekt
Postboks 106
3901 Porsgrunn |
Relaterte artikler:
Demokratiser kommunen, radikaliser demokratiet!
|
Legg til kommentarer
Send denne artikkelen i epost
Utskriftsvennlig format