Debatt ::
En oppsummering av årets tariffoppgjør for byggfagene
av Oslo Bygningsarbeiderforening	29 mai 2006
Vreden har mange steder vært stor etter at Fellesforbundet i vår avblåste en viktig streik mot sosial dumping før den hadde rukket å komme i gang. Flere har siden da forsøkt å oppsummere hva det var som gikk galt - og hva som må gjøres til neste gang. Under følger Oslo Bygningsarbeiderforenings bud på saken. Forhåpentligvis begynnelsen på en lengre debatt - som forhåpentligvis får konsekvenser.
DETTE GÅR IKKE LENGRE – VI KREVER NY KURS Årets tariffoppgjør for byggfag er vedtatt. Det respekteres. I Oslo Bygningsarbeiderforening var det 75 % som inntok det tøffe standpunktet og stemte NEI. Nå trenger vi en skikkelig oppsummering av hva som foregår og har foregått. Det er mye å sette fingeren på. 1) Byggfag opplevde for andre gang at frontfagsmodellen hindret en offensiv kamp mot sosial dumping: I 2004 godtok frontfag formuleringer om sosial dumping som var dårligere enn de vi hadde i Byggfagoverenskomsten fra før. Av frykt for å få dårligere bestemmelser enn de eksisterende, ble egne krav ikke reist under meklingen. I 2006 reiste Fellesforbundet offensive krav både på minstelønn og sosial dumping. Sistnevnte ment som fellesbestemmelser tatt inn i alle overenskomster. Denne gang ble resultatet at frontfag, nå i betydning Verkstedoverenskomsten, ikke fikk til det Fellesforbundet enstemmig krevde. Byggfag klarte å få ett av fire krav innfridd. I tillegg havarerte prinsippet for minstelønnskravet. Frontfagsmodellen er vel ment etterlevd etter prinsippet en for alle, alle for en. Denne gang ble det alle for VO. Konklusjon nr 1: Frontfagmodellen kan ikke fortsette som nå. 2) De ulike overenskomstområdene som deltar blant frontfaga må sjøl finne ut av hva som er formålstjenelig. Det er vanskelig å se at for eksempel byggeindustrien har noe å hente på å fortsette med denne modellen. For det første fordi man ikke får det samme som VO. For det andre fordi man sjøl ved et nei- flertall innen egen overenskomst, risikerer og bli nedstemt fordi avstemningsresultatet kobles. Byggeindustrioverenskomsten er en av forbundets dårligste og har behov for drahjelp for å komme videre. Konklusjon nr 2: Byggeindustrioverenskomsten må tas på alvor og forhandle etter frontfag og byggfag. 3) Da streiken i byggfag var et faktum argumenterte Fellesforbundet utad på et unødig snevert grunnlag. Argumentet om at streiken dreide seg om en tømrertariff var direkte feil. Forbundet framstilte streiken på en for mange uforståelig måte og brakte arbeidsgiverne delvis på offensiven i forhold til opinionen. Hvorvidt den inngåtte avtalen om tømrertariffen blir en seier slik forbundet påstår, gjenstår å se. Takket være tillitsvalgte ute og aktive medlemmer, ble det forstått at det var sosial dumping streiken gjaldt. Denne ble dermed offensivt handtert og gjennomført. Arbeidsgiverne ville hatt store problemer opinionsmessig med noen dagers streik mot sosial dumping. Forbundets handtering med kun EN dags streik skapte både frustrasjon og resignasjon. En dags streik ga likevel nye medlemmer. En mer offensiv gjennomføring ville ha gitt et oppsving for vervekampanjen. Samtidig må noteres at arbeidsgiverne denne gang mer aktivt enn før brukte de uorganiserte mot streiken. Klubber, foreninger og landskonferanser må diskutere hvordan uorganiserte innen tariffbundne bedrifter skal ”nøytraliseres”. I tillegg til dette må Norsk Arbeidsmandsforbunds holdning om at deres medlemmer på byggeplassene skulle jobbe under streiken anses som reinspikka streikebryteri. Konklusjon nr 3: Klubber og foreninger innen byggfag handterer streik på en offensiv måte – på egenhånd og uten sutring. 4) Fellesforbundets krav for byggfag ble enstemmig vedtatt i forbundsstyret, seksjonsrådet for Bygning og i egen forhandlingsdelegasjon. Det er et massivt trøkk på forslag mot sosial dumping innen byggfag. Når det er slik skyldes det at utemiljøene er aktivisert mot sosial dumping og ”rølp” over flere år. En tariffstreik på tema er det i utgangspunktet tilslutning til. Slik synes det ikke å være for VO. Det er derfor ikke overraskende at resultatet ble mangelfullt på dette punktet sett med byggfag-briller. Konklusjon nr 4: Fellesforbundet må ikke fronte viktig krav for alle overenskomster der det ikke er skapt et trøkk på forhånd. 5) Oppsummert og satt på spissen ser det ut til at forbundets linje i tariffoppgjør til enhver tid er å innfri krav nok til å få ja-flertall, uavhengig av tallberegninger, skisser, analyser og krav. Man godtar et dårlig oppgjør framfor å ta en konflikt. Samtidig brukes konkurranseutsatt industri som argument for mer moderate oppgjør enn det som er mulig og riktig. Her skal i tillegg hver enkelt bedrift være utgangspunktet. For at oppgjøret skal komme i land blir det likevel VO som legges til grunn og ikke Teko- overenskomsten. Hadde sistnevnte blitt bestemmende ville tariffoppgjøret blitt nedstemt ”hver gang”. Byggfaga kan ikke underlegges denne defensive linja av minst to grunner: Den ene av hensyn til tariffavtalens framtid. Undervurdering av tariffoppgjør øker både klasse- og lønnsforskjeller. Når for eksempel lønnsstatistikken for byggebransjen viser lavere gjennomsnittsvekst, så skjuler dette økt lønnsspredning, der flere havner på både lavere og høyere lønn. Like viktig er at fokus på den enkelte bedrift svekker solidariteten og fellesskapstanken. Det blir lettere å se gjennom fingrene med sosial dumping, fordi det angivelig sikrer eller redder ”egen bedrift”. Det andre av hensyn til kapitalens internasjonalisering (globalisering). Dersom koordinering av lønnsforhandlinger på tvers av landegrenser er ønskelig, kan ikke vår egen tariffpolitikk knyttes sammen med arbeidsgiverne og myndighetenes ønske om å konkurrere ut fagorganiserte i andre land. Uavhengig av alt dette er velferdskrav blitt en del av tariffoppgjørene. Konklusjon nr 5: Framtidig tariffoppgjør og lønnsfastsettelse må skje i forhold til a) kompensasjon for prisutvikling, b) produktivitetsutvikling og c) i forhold til rettferdig fordeling og d) velferdskrav. 6) Tariffoppgjørenes betydning er økende samtidig som tariffavtalene kommer under økt press. Dette skyldes i hovedsak to grunner: Den ene er at den politisk bestemte fri-flyt-kapitalismen og markedsløsninger, truer faglige rettigheter og offentlige velferdsordninger. Den andre fordi at arbeidsgiverne av samme årsak kommer på offensiven og blir mer aggressive. Til daglig omgås og brytes både tariffavtale og Arbeidsmiljølov, nesten på alle byggeplasser. Skal tariffavtaledekningen forbedres kan det ikke være så enkelt for uvillige arbeidsgivere å sabotere inngåelse av tariffavtale. En idé er at krav om tariffavtale automatisk utløser trekkavtale eller at det blir ”forbudt å nekte tariffavtale”. Konklusjon nr 6: Fellesforbundet må fronte støtten til tillitsvalgte og medlemmer som i tariffperioden slåss for at lov- og avtaleverk skal respekteres, samt gjøre inngåelse av tariffavtaler enklere og raskere. 7) I denne situasjonen er det viktig å ikke ha et naivt forhold til NHOs rolle. Det er et faktum at arbeidsgiverforeningen ikke ønsker bestemmelser tatt inn i overenskomstene som motvirker sosial dumping. Det er et faktum at NHO har fått utredet hvorvidt allmenngjøring av tariffavtaler er ulovlig i henhold til EØS- avtalen. Formen for tariffoppgjør kan ikke fortsette som nå, der arbeidsgiverne for lengst skulle hatt rødt kort for passivitet og trenering. Yngve Haagensen har tidligere foreslått at mekling først skal være aktuelt etter at en eventuell streik er et faktum. Dette og liknende forslag som kan gi reell forhandlingsvilje hos arbeidsgiverne mottas med takk. Konklusjon nr 7: Arbeidstvistloven må endres, slik at riksmeklingsmannen først kobles inn etter en eventuell streik er et faktum. 8) Aktivisering ved tariffoppgjør er avhengig av tillitsvalgte og fagforeninger som vil noe. I forkant av årets oppgjør gikk byggfagenes landskonferanser sammen om å laga tariffavisa ”Byggfag – Tariff 06”. Avisa ble trykket i 13.500 eksemplarer og spredd til 27 fagforeninger. Tariffoppgjør og akkordtariffer er under kontinuerlig diskusjon på alle landskonferanser. Oppmålerne for de ulike fagene utgjør i byggfaga en viktig ressurs både for rekruttering, informasjon og framfor alt aktivisering i den daglige lønnskampen. Aktivisering betyr diskusjon og demokrati. Det knytter medlemmer, tillitsvalgte og fagforeninger tettere sammen, noe som er helt nødvendig. Det er en viktig erfaring at aktivisering opprettholdes best der hvor virksomheten er knyttet til bygningsarbeider/byggfagforeninger, og ikke innen såkalte samleforeninger. Det merkelige er at røster i Fellesforbundet anser slik fagorganisering for ”out”. Konklusjon nr 8: Bygningsarbeider/Byggfagforeninger må opprettholdes. 9) I en konfliktsituasjon er det mulig å skape økt sjøltillit. Et viktig virkemiddel er å bygge opp kampfond i klubber og fagforeninger. Dette bidrar til å overvinne usikkerhet om det er mulighet å handtere en streik, samtidig som klubber og fagforeningers forankring til medlemmene styrkes. Sjøl om forbundets streikestøtte ble høynet, er 2000 kroner i uka for lite. Medlemmene forventer å få ”noe igjen”, spesielt i en streikesituasjon. Konklusjon nr 9: Bygg opp kampfond i klubber og foreninger, der dette er mulig. Forbundets streikestøtte må høynes til minst 3000 kroner i uka. 10) Ved årets oppgjør hadde vi en stor sjanse til å forbedre Byggfagoverenskomsten når det gjelder tiltak mot sosial dumping, men vi brukte den ikke. Desto viktigere blir politiske krav, som iverksetting av ILO konvensjon nr.94, lovbestemt innsynsrett for tillitsvalgte i innleiebedrifter og underentreprenørers lønns- og arbeidsvilkår, samt innføring av et solidaransvar for lønn- og feriepenger. Fellesforbundets vedtatte strategi mot sosial dumping støttes. Det noteres at høringen om EUs tjenestedirektiv ikke er behandlet i forbundsstyret. Et direktiv som vil gi økt sosial dumping og står i motstrid til flere av forbundets politiske krav. Konklusjon nr 10: Fellesforbundet må i handling vise at man mener alvor med sine vedtatte krav mot sosial dumping. 11) LO kongressen i 2005 stilte som absolutt forutsetning at AFP skulle opprettholdes. Tariffoppgjøret ga som resultat en fredning av AFP fram til 1. januar 2010. I brevet fra statsminister Stoltenberg er det en rekke føringer som undergraver en videreføring av AFP- ordningen slik den er nå. Eller som en leder i Aftenposten sa det 05.05.06: ”Under inntektsoppgjøret fikk statsminister Jens Stoltenberg et løfte fra lederen for Fellesforbundet, Kjell Bjørndalen, om at hans forbund vil være med på å forhandle om hvordan AFP må endres for ikke å komme i konflikt med et nytt pensjonssystem fra 2010”. Samtidig viser innføringen av obligatorisk tjenestepensjon (OTP) at dette er administrativt fordyrende og byråkratisk, der fagbevegelsen har liten innflytelse på hvordan pensjonsordningen forvaltes. LOs samfunnspolitisk avdeling har fremdeles rett i at pensjonene best sikres ved en forsiktig skatteøkning og en videreføring av dagens Folketrygd. Pensjonsforliket et flertall på LO-kongressen åpnet opp for, kan vise seg å bli en skikkelig boomerang for mange av Fellesforbundets medlemmer. Konklusjon nr 11: Fellesforbundet må slåss for varig vern av dagens AFP-ordning og støtte krav som styrker Folketrygden.

Nettsted mot stat, kapital og lønnsarbeid