Debatt ::
Norsk maoisme del IV: Om folkeretten eksisterer, så har “vi” den ikke!
av Harald Beyer-Arnesen	30 nov 2005
Harald Beyer-Arnesen skrev før sin død en rekke motsvar til norske maoister, basert på mer eller mindre klassiske utspill disse kom med i avisen Klassekampen. Ingen av disse ble noensinne trykket, og selv om de idag har mistet noe av sin aktualitet med hensyn til emnene de tar opp, ønsker vi her å gjøre dem tilgjengelige for andre. Grunnlaget for argumentasjonen har nemlig forblitt det samme siden AKP på 1970-tallet ga sin støtte til Albania, Røde Khmer eller andre ”frigjøringens fyrtårn.” I denne del IV tar Harald for seg den store maoistiske myten om nasjonal selvbestemmelsesrett, med utgangspunkt i en artikkel av redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen den 20. januar 2004 (artikkelen følger under Haralds tekst). I den argumenterer han blant annet for at enhver stat nødvendigvis må forstås som en fornektelse av “menneskerettighetene,” ikke deres betingelse. JB.
“Er det feil å forsvare den nasjonale selvbestemmelsesretten?” spør Bjørgulv Braanen i Klassekampen, tirsdag 20. januar. Ubetinget ja! Derimot er det ingen feil å kjempe for friheten til en kollektiv og individuell sjølbestemmelse. Men den står nettopp i et direkte motsetningsforhold til “nasjonal sjølbestemmelse” som i den grad det betyr noe som helst, i all realitet er et mindretalls ekspropriasjon av flertallets sjølbestemmelse, enten denne ekspropriasjon er tilnærmet total eller gjennom klassekamp er gjort noe mer begrenset. “Etter mitt syn er folkeretten ikke perfekt, men den er det beste vi har,” skriver så Braanen. Har vi “folkeretten?” I den grad en slik rett eksisterer, så har “vi” den ikke. Videre, sjøl om det eksisterer en forestilling om en “folkerett,” som mer presist kunne karakteriseres som en forestilling om en overnasjonal eller overstatlig rettsorden, og sjøl om denne forestilling delvis er nedtegnet og døpt ‘rett,’ og eksistensen av en slik forestilling muligens kan betraktes som en historisk framskritt – om i en forvrengt og tilslørt form – så eksisterer ingen rett uten makt, og hva voldsmakt angår, så monopoliseres den fortsatt i all hovedsak av nasjonalstater. På et mellomstatlig nivå er retten proporsjonal med makten. Det er intet som tyder på at følgende utsagn fra Mikhail Bakunin på Ligaen for fred og frihets kongress i Bern i 1867 ikke i hovedsak fortsatt er gyldig: “Enhver stat som inngår en avtale med en annen stat, gjør det ... utelukkende fordi den tror det tjener de politiske egeninteressene eller fordi den blir tvunget til det av maktesløshet.” (Mikhail Bakunin: “Det revolusjonære spørsmål”, Abrakadabra forlag, Oslo 2002). Enten fester Braanen sin lit til 1) de maktesløse, 2) til Pentagon med følge, eller 3) håpet om en kapitalistisk maktbalanse, og dermed blant annet til et militarisert EU. Han ender opp i en underlig logikk der “stormaktene” står som garantister for “de svakes” rett. Slik fortoner det seg i alle fall for de av oss som ikke har en overdreven tro på noen papirstykkers kraft. Det eneste alternative grunnlaget for en slik “rett” er klassekampen, som nettopp fordi kapitalismen er global, må være grensesprengende, og også av den grunn krever en dyptgripende illojalitet mot nasjonalstaten. Begrepet folkerett er dypt sjølmotsigende på flere nivå. I den grad denne rett eksisterer, så tilhører den ikke “folket” men staten, som igjen er en omskrivning av et klasseherredømme hvorigjennom “folket“ undertrykkes og utbyttes. Videre kan en slik rett for nasjonalstater reellt sett kun oppnås gjennom en verdensomfattende stat eller imperium. Folkeretten forutsetter med andre ord en hel eller delvis avskaffelse av seg sjøl. I den grad “folkeretten” virkelig har større realitet enn tidligere, så springer denne ut av en innskrenkning av den “nasjonale suverenitet.” En mer reell folkerett, eller snarere “menneskerett,” kan kun oppnås gjennom avskaffelse av samtlige stater, inkludert en hypotetisk global stat. Med andre ord kan en slik “rett” kun oppnås gjennom innføring av sosialistiske (klasse- og statsløse) samfunnsforhold. Enhver stat er gjennom sjølve sin eksistens en fornektelse av “menneskerettighetene.” De setter bokstavelig talt grenser for menneskeverdet. Denne i og for seg helt banale og sjølinnlysende sannhet, kommer kanskje klarest til uttrykk i begrepet “krigsforbrytelser” innenfor “folkeretten.” Sjølve begrepet har som uuttalt premiss staters “rett” til organisert masseslakt av folk av rasen ikke-egne-statsborgere. Det vil for enhver stat si det store flertall av jordas befolkning. Det som i teorien er forbudt etter denne “folkerett” er visse bestemte nedslaktningsmetoder utført med visse typer våpen. Et annet uttrykk for denne “folkerett” er de mange som drukner i et forsøk på å krysse f.eks. Middelhavet til Italia og Spania i skrøpelige farkoster. I mellomtiden kunne man i og for seg ønske at det eksisterte en universelt anerkjent folkerett til å desertere og til å begå mytteri. Men dette ville bryte med sjølve “folkerettens” fundament, for å ikke si grunnlov. “Hele forutsetningen for moderne stater og andre typer fellesskap (EU!)” er ifølge Braanen “at individene slutter seg sammen for å oppnå mål de ikke kan oppnå på egen hånd.” Så han tror altså på det gamle eventyret om at stater har oppstått gjennom en samfunnskontrakt? Så dypt stikker marxismen i Klassekampen. Og så enkelt opphever man klassesamfunnet både i dets opprinnelse og samtidige eksistens. Jeg er sjølsagt hundre prosent enig i at de som bebor Elvebreddenes Land, al-‘Iraq, sjøl skal bestemme over sine egne liv; i at deres liv ikke skal underlegges okkupasjonstroppers vilje og makt, enten disse tropper er “nasjonale” (f.eks. ba'thistiske), eller “unasjonale” (USAmerikanske og britiske, eller før det, delvis fjernstyrt fra Istanbul), og enten de påberoper seg den ene eller andre av det siamesiske tvillingparet eiendomsrett og “nasjonal selvbestemmelsesrett.” Problemet er at i den politiske tradisjonen Braanen kommer fra, har man alltid forvekslet f.eks. Ba'thpartiets eller Saddam Husseins sjølbestemmelse, som var høyst reell, med “nasjonens” sådanne, som var høyst fiktiv, i den grad en abstraksjon som en “nasjon” overhodet kan besitte en bestemmelse. For å si det sånn, det er verken verre eller bedre å bli voldtatt av en “pakistaner” enn en “nordmann.” Og det er all grunn til å motsette seg begge. Det finnes en mye enklere og menneskeligere måte å forholde seg til hele dette problemkompleks. Det er å bekjempe undertrykkelse og utbytting så effektivt og kollektivt som man makter, hvor den enn viser seg, på tvers av alle grenser, uten å spørre om pass først. Klassekamp pleide det å hete. Og da ikke under den “antiimperialistiske” parole: Kongen er død. Leve kongen! Artikkelen fra Klassekampen: Forsvaret av nasjonalstaten Er det feil å forsvare den nasjonale selvbestemmelsesretten? Av Bjørgulv Braanen tirsdag 20. januar, 2004 Filosofiprofessor Truls Wyller har i boka «Dø for staten. Kritisk perspektiv på rettferdig krig» (Abstrakt forlag 2003), og senere i intervju og debattinnlegg i Klassekampen, tatt til orde for at venstresida bør kaste folkeretten på historias skraphaug. Folkeretten går som kjent ut på at det er legitimt å forsvare et land mot angrep og okkupasjon, mens det er tilsvarende illegitimt å angripe et annet land uten selv å ha blitt angrepet. Wyllers begrunnelse er at det er galt å drepe uskyldige mennesker på fellesskapets, altså nasjonalstatens, alter. Hvordan dette skal unngås i en situasjon der en okkupantmakt med brutale midler går til krig mot ditt land, er vanskelig å se for seg, selv om det selvfølgelig finnes en rekke effektive ikke-voldelige motstandsformer. Men også disse vil kreve liv og omkostninger. Nasjonalstaten, slik vi for eksempel kjenner den i Norge, holdes oppe av et stort flertall av befolkningen, der de fleste ser den som et fornuftig (om enn ufullstendig) redskap for å skape et godt samfunn. Hele forutsetningen for moderne stater og andre typer fellesskap (EU!) er jo at individene slutter seg sammen for å oppnå mål de ikke kan oppnå på egen hånd. I en slik sammenheng vil det også være riktig å forsvare dette rammeverket, dette fellesskapet, når en fremmed makt ønsker å underlegge seg det. Truls Wyller gjør likevel noen unntak, og ett av dem er Hitler-Tysklands okkupasjon av Norge i 1940. Han understreker at det ikke er fordi det er legitimt å forsvare nasjonalstaten Norge, men at legitimiteten ligger i «nazismens forbryterske karakter». Slik jeg forstår ham, burde vi derfor ikke ha forsvart Norge hvis for eksempel USA eller Sovjet (?) hadde okkupert Norge, i la oss si 1949. I tråd med dette uttaler Wyller seg positivt om den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan (fordi den kunne føre til sosiale reformer!), mens han på den andre sida mener Vietnams forsvarskrig mot USA var betenkelig fordi landet etterpå ikke ble sosialistisk (!) Wyllers sentrale poeng er at nasjonalstaten er en maskerade. Han skriver for eksempel at den mentale identifikasjonen med nasjonen må regnes som «dypt irrasjonell, og kan bare opprettholdes gjennom moderne mytedannelser og nærmest magiske forestillinger knyttet til et statsoverhodes person». Dette er etter mitt syn en grov forenkling av hva en nasjonalstat er. Selvfølgelig er nasjonene skapt historisk, de vokser ikke fram av skaperverket. Men det betyr jo ikke at identifikasjonen med nasjonalstaten er dypt irrasjonell. Etter mitt syn er folkeretten ikke perfekt, men den er det beste vi har. Det er mulig å tenke seg noen unntakstilfeller der man kanskje kan forsvare et angrep mot et annet land, men likevel vil folkeretten slik verden ser ut i dag, utgjøre et vern for mindre land og stater som ønsker å følge sin egen vei. Hvis vi bryter ned forsvaret for folkeretten, er det ingen som kan overskue konsekvensene. Det er åpenbart at det vil legitimere angrep på nasjoner som Nord-Korea, Libya, Saudi-Arabia og Syria. I neste omgang Cuba og Kina. Rekken av land som ikke følger «boka» er prinsipielt uendelig. Det å bryte ned folkeretten med radikale argumenter – i en verden der USA er den eneste makten som er i stand til å påta seg rollen som verdenspoliti – kan få fatale konsekvenser. Det minner meg om noe den slovenske sosial- og kulturfilosofen Slavoj Zizek sa da han var i Oslo i fjor. Han mente at snakket om tortur er blitt et diskusjonsemne i USA, på den typiske venstreliberale måten, som sier at selvsagt er vi mot tortur, men vi må likevel tillate en viss bruk av det under de og de omstendighetene. Zizek advarte sterkt mot dette og mente det ville være et alvorlig feilgrep å institusjonalisere bruken av tortur, selv om han selv, under noen helt spesielle omstendigheter, ville tydd til slike metoder. Likevel vil torturisten alltid vite at han vil bli stilt for retten, med trusselen om de aller strengeste straffer. Slik er det også med folkeretten og forsvaret av den nasjonale selvbestemmelsesretten. Hvis vi forlater denne, om enn skrøpelige internasjonale enigheten, vil det utelukkende føre til at verden blir et farligere sted for oss alle, slik Folkeforbundets sammenbrudd på 1930-tallet skapte forutsetningene for den kommende katastrofen.

Nettsted mot stat, kapital og lønnsarbeid