Debatt ::
Norsk maoisme del III: Maoister flørter med reaksjonen igjen!
av Harald Beyer-Arnesen	30 nov 2005
Harald Beyer-Arnesen skrev før sin død en rekke motsvar til norske maoister, basert på mer eller mindre klassiske utspill disse kom med i avisen Klassekampen. Ingen av disse ble noensinne trykket, og selv om de idag har mistet noe av sin aktualitet med hensyn til emnene de tar opp, ønsker vi her å gjøre dem tilgjengelige for andre. Grunnlaget for argumentasjonen har nemlig forblitt det samme siden AKP på 1970-tallet ga sin støtte til Albania, Røde Khmer eller andre ”frigjøringens fyrtårn.” I denne del III tar Harald igjen for seg et innlegg i Klassekampen, denne gang fra den ivrige debattant Hans Olav Brendberg. Igjen dreier det seg om den uskjønne miksturen av høyre-ekstreme konspirasjonsteorier og maoistiske fantasier. JB.
At det knapt kan sies å eksistere noen venstreside her i landet er gammelt nytt, som bare bekreftes av en et par innlegg i Klassekampen i den senere tid: “Sidan Bjørn Olav Utvik ikkje er eintydig avissande til fascismen, har han erta på seg reaksjonar frå Erling Outzen og Nils A. Raknerud. Men er detta so enkelt som som desse to vil ha det til?” Tydeligvis ikke for lærer Hans Olav Brendberg, som jeg nettopp har sitert fra, sjøl om jeg har foretatt en ubetydelig endring og erstattet ordet islamisme med fascisme. Hans forsvar for islamismen kan så og si i sin helhet, og nesten ord for ord, også anvendes på den europeiske fascismen og nazismen. Og når sannheten skal sies, så framstår Mussolinis Italia nesten som humanitært og progressivt i forhold til noen av de krefter Brendberg finner grunn til å støtte — noe en kjapp sammenligning med antall henrettelser i teokratiske Iran og det fascistiske Italia skulle kunne eksemplifisere. Både anarkisten Malatesta og marxisten Gramsci ble satt bak lås og slå, men henrettet ble ingen av dem. Steining av ‘syndige’ kvinner ble så vidt vi vet heller aldri særskilt populært blant italienske fascister. Jeg finner ingen grunn til å støtte Mussolini på bakgrunn av dette, men Brendberg er muligens av en annen oppfatning Alt var ikke bra under Weimar-republikken heller, massearbeidsløshet, superinflasjon, nød, elendighet og annen styggedom, og nazismen ble da båret fram også ved hjelp av “anti-imperialistiske” og “anti-kapitalistiske” fraser (en periode fantes sågar hammer og sigd sakralt forent med hakekors på deres faner). De innførte også en del sosiale reformer. Og for Brendberg må nok Strasser-fløyen innenfor NSDAP, såvel som Goebbles ‘sosialistiske’ periode, fortone seg som tegn på nazismens potensielle progressive folkelige kraft, sjøl om han må si seg uenig med noen av dens ideer, for eksempel rasismen overfor (og massakrer av) shiamuslimer, og ubetydelige ting som steining, total sosial isolering av, samt utelukkelse fra nødvendig medisinsk bistand (med påfølgende dødelig utfall) av kvinner. Videre den brente jords taktikk og et regime som gladelig lot befolkningen sulte ihjel så lenge en rigid undertrykkelse (utrenskning av sekulær ‘korrupsjon’) kunne opprettholdes. Folk flest i Nazi-Tyskland syntes sikkert også det var “praktisk” (for å bruke Brendbergs tanketomme frase) at de kaotiske tilstander forsvant og ble erstattet med ordnung muss sein og økonomisk oppsving. Det siste er noe man knapt kan anklage Talibanregimet for. Noe som ut fra Brenbergs målestokk skulle gjøre Nazi-Tyskland mer progressivt. For det er vel ikke så at Brendbergs motstand mot nazismen er grunnet på de uhyrlige masseutryddelsesleirene alene? Det finnes aldri andre veivalg enn pest og kolera, gjør det vel Brendberg? Brendberg lider under den villfarelse at å forstå noe av den sosiale bakgrunn for en høyrepopulistisk bevegelse (uten at jeg tror Brendberg har forstått så mye av den heller) også tvinger en til å forsvare ethvert misfoster kapitalistisk fremmedgjøring gir opphav til. Som sådan må Brendberg betraktes som en konsekvent forsvarer av den kapitalistiske (u)orden. Fra Stalin til Pol Pot og Khomeini-regimet i Iran har da også maoister konsekvent støttet eller skrevet apologier for noen av kapitalismens mer barbariske uttrykksformer. Om å forstå bakgrunnen for høyrepopulisme er identisk med å støtte den, foreslår jeg at han stemmer på Fremskrittspartiet ved neste veivalg. Frp er tross alt på flere områder langt mindre reaksjonært enn islamismen. Ku-Klux-Klans tiltrekning på deler av ‘white trash’ synes forøvrig å gi et bedre sammenligningsgrunnlag. Nå er det heller ikke så at alle de krigs- og røverhøvdinger maoistene en gang støttet økonomisk før framveksten av Taliban, sammen med bl.a. CIA, den pakistanske etterretningtjeneste og Saudi-Arabia, var anti-islamistiske, snarere tvert imot. Ikke minst gjelder dette de med det blodigste rullebladet, som Gulbuddin Hektmatyar og hans Hisb-e-Islami. Som CIA synes maoistene på en evig leting etter de mest reaksjonære krefter å støtte. Ofte finner de også fram til de samme, sjøl om det kan gå på omgang. For ekte, nasjonalistiske “sosialister” (en evig sjølmotsigelse) finnes det alltid bare to muligheter: Pest eller kolera. Alt annet er upraktisk. “Mange gonger liknar dei [som i Tyskland prøvde å reise en kamp mot nazismen, eller samtidig mot det fascistoide Talibanregimet, Nordalliansen og USAs bombetokter, som f.eks. kvinnebevegelsen RAWA] ytre venstre her i landet: Folk flest synas dei er upraktiske. I verste fall opptrer nokre av dei som quislingar for nasjonen sine fiendar.” Man kan selvsagt spørre hvem den mystiske personen “nasjonen” er. Tydeligvis utelukker den alt i utgangspunktet over halvparten av befolkningen i Afghanistan, nemlig kvinnene, og deretter de fleste andre. Det er også mulig Hand Olav Brendberg forveksler denne personen “nasjonen” med Saudiarabiske oljepenger og den pakistanske etterretningstjeneste. Sjøl foretrekker jeg å forholde meg til virkelige mennesker, og da særskilt dem som ikke representerer undertrykkelsesmakten eller streber etter å erstatte ett undertrykkelsesregime med et annet. Jeg skjønner at en konsekvent internasjonalistisk posisjon er et ukjent begrep for Brendberg i hans desperate leting etter en undertrykker å forsvare. Eneste kriteriet er at denne ikke skal være alliert med CIA hele tida. Blant organisasjonene bak de islamistiske anti-krigsdemonstrasjoner i Pakistan (organisasjoner som ellers er mer opptatt av å myrde kjetterske shia-muslimer), finner vi også en organisasjon med en ærerik fortid i å delta i masseslakt av muslimske Bengaler som en del av en hellig krig i øst-Pakistan, det som idag heter Bangladesh, samt i massakrer av hinduer i folkemordliknende proporsjoner. Men i Brenbergs vokabular betyr muligens folkmord mord begått av “folket,” og dermed noe som må forsvares, om kritisk. I Algerie har islamister lenge konkurrert med militærregimet i nedslakting av landsbybeboere. Oppbyggelig virksomhet som det står respekt av. For en tilhenger av imperialismen som Brendberg må krigen mellom Iran og Irak ha framstått som ærerik, med bruk av barnemartyrer som minesveipere, for å ikke glemme det teokratiske regimets titusener av henrettelser som kan få en tidligere guvernør fra Texas til å framstå som en barmhjertig samaritan. Nå vil nok Brendberg her peke på ting som de dødbringende sanksjoner mot irakiske barn, som om dette på et magisk vis hadde vekket islamismens ofre til live, eller for den saks skyld den pan-arabiske nasjonalsosialismens. Det må her nevnes at de som regner seg som sosialister i Pakistan også demonstrerte mot USA bomberegn over Afghanistan, samt mot islamismens terror, lik sosialister med opprinnelse i denne regionen har gjort i Norge, men som mesteparten av den bedrøvelig norske “venstresida” var for feige, dumme eller kunnskapsløse til å gjøre. Til slutt nok en illustrasjon på Brenbergs manglende evne til sjølstendig og logisk tenking. Brendberg trekker fram at i Frankrike har styresmaktene forsøkt å forby bruk av slør i skolene. Dette er han imot. På det punktet er vi ikke uenige, sjøl om dette blant maoister, i motsetning til hos (frihetlige) kommunister knapt kan sies å være en prinsipiell holdning, for å uttrykke meg forsiktig. Men det er ingen grunn til av det å slutte at om et slik forbud ikke hadde eksistert så ville det å bære slør med ett blitt en frivillig sak. Det er å tilsløre en annen tvang av patriarkalsk karakter, tvangen fra ektemenn, fedre og de sosiale omgivelser. Er det noe som har kjennetegnet den “militante” islamismen hvor enn den har dukket opp er det at deres første “anti-imperialistiske” aksjoner nesten uten unntak har bestått i å kaste etsende syre i ansiktet på utilslørte kvinner. Det er avslørende for dens grunnleggende fascistiske karakter. Terror mot “ens egne” er et vesentlig trekk i islamismen. Og om Shariaen kan det sies at den først og fremst har en “ein valdsam appell” blant de samme sosiale sjikt som fascismen og nazismen tradisjonelt har appellert til. Maoister har alltid hatt en tendens til å tro at egne masochistiske tilbøyeligheter også deles av alle andre. Jeg tror nok den moderne Islamismens åndelige far, Hasan al-Banna, besatt bedre innsikt da han i 1947 overfor medlemmene av sitt muslimske brorskap fortalte om hindringene de ville møte på veien mot en re-islamisering av et delvis sekularisert egyptisk samfunn: “I must tell you, that your preaching is still a closed book to the majority. The day when they discover it and realise what it aims for, they will resist violently and oppose you tenaciously.” At samme mann også så Nazi-Tyskland som forbilde for en islamsk stat, skulle kanskje ikke forundre. Men pytt, er det så nøye. Helt til slutt, når Brendberg bringer inn kampen for jordreformer i Brasil i dette, glemmer han det lille, men ikke ubetydelige poeng at islamismen har en lang historie nettopp i å motsette seg jordreformer (f.eks. i Afghanistan), da eiendomretten ifølge en viss budbringer og handelsmann skal beskyttes. Og, kan man tilføye, kanskje også på grunn av islamismens tradisjonelle klassesammensetning.

Nettsted mot stat, kapital og lønnsarbeid