Tekster :: Teori
All makt til rådene!
av Erich Mühsam Tidligere publisert: Fanal, 5. årgang, nr. 3, desember 1930	21 aug 2005
Rådstanken er urgammel. Rådene er i egentlig forstand ingenting annet enn foreningen av likeberettigede i en rådslagning over deres egne felles anliggender.
(...) Etter atskillig tvilende vakling har en bekjennelse til rådsrepublikken som sosialismens frihetlige samfunnsform satt seg gjennom temmelig allment i de anarkokommunistiske og anarkosyndikalistiske bevegelser. Løsenordet «All makt til rådene,» som den russiske oktoberrevolusjon i 1917 oppnådde sin seier under, viste seg å være et så uttømmende uttrykk for den sanne vilje til den samlede revolusjonære arbeiderklasse i alle land, at også de mest resolutt autoritære, bolsjevikene, tok det opp. For ellers ville de ganske enkelt ha gått glipp av massenes tilslutning (men heller ikke fått noen anledning til å avsløre seg etter revolusjonens seier). Slik det skjedde med mensjevikene, ville bolsjevikene allerede på forhånd ha blitt oppfattet som statssosialister og ikke fått tillatelse til å delta i nyordningen av forholdene. Etter at begivenhetene i Russland nå dessverre har fått det forløp som enhver jakobinsk revolusjonsforfalskning må ta: fra en massereisning via klikkdiktatur og direktorium til bonapartisme, tvinger den støyende lovprisning av et «Sovjet-Tyskland» som nøyaktig skulle ha dagens Russland som sitt forbilde, til den klareste framstilling av motsetningene mellom en sovjetstat og en rådsrepublikk. En framstilling av det som i Russland gir seg ut for å være et «proletariatets diktatur,» er i denne sammenheng overflødig. Det er tilstrekkelig å huske at forfølgelsene og brutaliseringene mot alle proletarer som i dag fortsatt bekjenner seg til parolene fra 1917 stadig og vedvarende er blitt øket, og at makthaverne i Moskva aldri har følt seg beveget til å gi protestene fra proletariske revolusjonære i alle land, og som ikke har vært føyelige partigjengere, bare en del av den oppmerksomhet som de vender mot følsomme intellektuelles protester - forutsatt at makthaverne virkelig for en gangs skyld ikke har rettet sin revolusjonære iver mot anarkister og venstrekommunister, men mot sabotører, hvitegardister og geistlige. At vesteuropeiske kapitalister pga. monopolet på utenrikshandelen finansierer økonomisk sabotasje, og at den store (og for Gud velbehagelige) opphisselsen over undertrykkelsen av klerikale påvirkninger på politikk og økonomi ikke er annet enn oppildnende akkompagnement til denne sabotasje, kan det ikke være tvil om. Skytingen av 48 personer som av GPU er blitt beskyldt for, bak en maske av trofast medvirkning til oppbyggingen av den sosialistiske stat, i årevis å ha bedrevet organisert ødeleggelsesarbeid nettopp på dette området, for å ha organisert næringsmiddelforfalskninger, varebeskadigelser og bedriftsødeleggelser av stort omfang, vil hos oss framkalle betenkeligheter om hvorvidt man med disse personene virkelig har fått has på de riktige, etter som rettsforhandlingene her ikke har vært offentlige, men det kun i etterhånd er blitt forlangt at vi skal tro på tilståelsen av skjenselsgjerningene fra alle de 48 hemmelig dømte. Men de radikale forholdsreglene i seg selv, hvis det virkelig handler om en slik effektiv og ondartet skadevirksomhet rettet mot de arbeidende masser, trenger virkelig ikke å forårsake at vi river oss i håret. Hva angår de 42 tyske skjønnånder, som har gitt uttrykk for sin forferdelse over henrettelsene, satte ikke en eneste av dem sitt navn under det opprop som vi venstrerevolusjonære for tre år siden sendte ut i verden mot sjikaneringen av de oktoberkjempende i Russland. De har også vist all mulig tilbakeholdenhet ved svært påtrengende anledninger i selve Tyskland, som f.eks. maimordene i Berlin, derfor må de tåle innvendingen om at skjebnen til urettferdig lidende proletarer aldri synes så viktig for dem som proletariatets klassefiender, hvis uskyldighet de alltid synes altfor beredt til å bekrefte. De henrettede professorer og spesialister, og deretter nok en gang oppdagelsen av den hemmelige organiseringen av et industriparti i Russland, som skal ha hatt til hensikt å slå hull på det russiske statssosialistiske eksperiment, leder imidlertid oppmerksomheten mot saker som i ekstraordinær grad må angå oss som rådsrevolusjonære. Vi er nødt til, i samme stil, å rette spørsmålet til lederne for de russiske begivenheter og til forkynnerne av et Sovjet-Tyskland: Fins det egentlig fortsatt sovjetter i Sovjet-Russland? Hvilken rolle spiller de i det offentlige liv? Hvilken funksjon har de på det økonomiske område? Har de ikke lenger noen kontrollrett i fabrikkene og på fordelingsstedene? Hvordan kan det gå til at klassefremmede kontrarevolusjonære i årevis kan forurense konservesprodukter, uten at arbeiderne har merket noe? Hvordan har alle svineriene, som i den russiske og partikommunistiske presse er blitt omstendelig beskrevet i alle deres avskyelige detaljer, overhodet kunnet skje, hvis det samtidig er sant at Russland er et sovjetland og at arbeiderne selv er herrer i sitt arbeids hus? Det er dette og ingenting annet som må bli forklart av dem som anklager sabotører, og som etter dødsdommenes fullbyrdelse lar de dødsdømtes tilståelser være beviset på deres skyld, og ikke kjensgjerninger etablert av de kontrollerende bedriftsråd. Henger kanskje hemmelighetskremmeriene sammen med frykten for at ved en offentlig prosess ville sovjettenes totale innflytelsesløshet på arbeidsstedene komme fram i lyset; sovjetene som dersom de hadde den minste selvstendighet og makt, måtte bli oppmerksomme allerede ved det første sabotasjeforsøket, hadde holdt øye med det og grepet inn? Det blir sagt mer om Russland andre steder i dette heftet, i tilknytning til noen litterære arbeider. Og siden dette uten tvil dreier seg om det viktigste problem i samtida - nemlig spørsmålet om landet skal oppfattes som et forbilde eller som en advarsel - vil man fortsatt måtte snakke ofte og utførlig om Russland. For øyeblikket er det kun følgende oppgave som skal løses: Hvordan ser den samfunnsmessige tilstand ut, som oppfyller kravet om «All makt til rådene!»? Henvisningen til muligheten for en årelang vellykket kontrarevolusjonær økonomisk sabotasje i Russland, burde alene være tilstrekkelig som bevis for at den etterstrebede tilstand ikke vil ha noen likhet med samfunnsbildet i dagens Russland. Rådstanken er urgammel. Rådene er i egentlig forstand ingenting annet enn foreningen av likeberettigede i en rådslagning over deres egne felles anliggender. En slik betydning hadde oldtidens folkeforsamlinger, den franske revolusjonens seksjoner, og kommunen. Ut over bestemmelsen av interesseforsvaret i menneskegrupper som er forbundet med hverandre, er rådsvesenet, i egenskap av et på gjensidighet basert samarbeid mellom rådgivere og -mottakere, den naturlige samarbeidsform for ethvert samfunn overhodet, som vil erstatte ledelsen av de offentlige saker ut fra et statlig topp-punkt med en ordning nedenfra og opp, gjennom føderasjon, forbund og umiddelbar sammenslutning av de arbeidende for en regulering av arbeid, fordeling og forbruk. Fra begynnelsen av stiller anarkismen denne føderative ordning av de samfunnsmessige nødvendigheter opp mot det sentralistiske prinsipp. Organiseringen ut fra arbeidssteder og arbeidsforhold er anarkismens politiske og økonomiske samfunnsform, dvs. anarkiets statsløse, statskontrære samfunnsform. Den første gang organene for denne umiddelbart virksomme påvirkning av livet gjennom arbeidet offentlig ble betegnet som «råd,» var på den 1. Internasjonales kongress i Basel, den 5.-12. september 1869, og visstnok utviklet den belgiske anarkist Hins i sin kommisjonsberetning om fagforeningenes framtidige betydning tanken om at i et sosialistisk samfunn ville sammenslutningen av et steds fagforeninger danne «kommunen,» mens de nasjonale (regionale) fagforbund skulle danne arbeiderrepresentasjonen. Statsstyret skulle bli erstattet av rådene fra yrkesføderasjonene, og av en komité av deres delegater. Slik ville arbeidsrelasjonene komme til å ta de politiske relasjonene opp i seg. Hver industri vil være et samfunn, en offentlighet for seg, og på denne måten vil en tilbakevending til den gamle sentraliserte stat bli gjort umulig for alltid. De gamle politiske systemer skulle altså bli erstattet av arbeidets representasjon. Disse betraktninger, der Hins for 61 år siden bærer den moderne syndikalistiske bevegelse fram til dåpen, har en historisk betydning, hvis omfang og dybde først lar seg tydelig erkjenne i våre dager, når rådstanken er blitt den befruktende idé for den revolusjonære arbeiderklasse i alle verdens land, og allerede nå truer med å bli diskreditert gjennom sine forfalskninger i praksis. Her sikter vi slett ikke til at fullendelsen av den kapitalistiske industrialisering lar en forvente at de revolusjonære rådene ikke lenger danner seg ut fra yrkes- eller industriforbund, men umiddelbart ut fra arbeiderne i de enkelte bedrifter og disses lokale og regionale sammenslutninger. Vi sikter til at allerede på Baselkongressen ble betydningen av kravet «All makt til rådene!» slått fast med utvetydig klarhet - på denne i alle henseender minneverdige kongress, hvorom Max Nettlau skriver at den «inntil denne dag er forblitt det eneste store møte der sosialister og anarkister av alle retninger, representert i deres naturlige proporsjoner, rolig har diskutert, blitt enige i mangt og uenige i annet, og fredelig har skiltes fra hverandre.» Vi vet hva som har forhindret et ytterligere samarbeid mellom de revolusjonære arbeiderorganisasjoner av ulike retninger: troen på frelsen i sentralmakten, som nødvendigvis fører dens forkynnere til den oppfatning at bare de selv kan utøve denne makt, og som en følge av dette, en motstand fra alle stolte og frie mennesker innenfor arbeiderbevegelsen mot kravet om at de, i stedet for statsautoriteten, må utholde autoriteten til de av dem selv utnevnte befalingsgivere; dernest de indre kamper mellom ledelsene, som i egenskap av kommandører og forvaltere over den proletariske klassebevegelse allerede føler seg som framtidas funksjonærer og som i dagens stat skaffer seg øvelse; til slutt forvridningen av alle revolusjonære begreper til å bli verktøy for et mindretalls makt over flertallet. Russland er blitt det dårlige eksempel på dette, hvor revolusjonen under det felles krav «All makt til rådene!» tilkjempet seg den herligste seier og hvor det lyktes de autoritære å samle all makt i sine hender, å gjøre rådene til regjeringsunderlagte statsorganer, å gjøre valgene [til rådene] avhengige av en tilhørighet til eller i det minste et samtykke til et parti som hindrer enhver kritikk, som undertrykker proletariatets frihet mer enn det undertrykker kapitalistenes frihet, og å utbre den oppfatning i verden at Russland skulle være en sovjetrepublikk med «sovjetkorn» voksende på sin grunn og «sovjetolje» strømmende fra sine kilder, og hvor den virkelige oppfyllelse av sovjetsystemet og av all makt til rådene hevdes å vise seg i innesperringen, bannlysingen, fengslingen og bakvaskelsen av alle dem som har forblitt trofaste mot parolene fra 1917. I stedet for det i Russland foretrukkede statskapitalistiske system, hvordan forestiller vi oss «Arbeidets representasjon,» som Hins forkynte som framtidas bærer? Vi tar parolen «All makt til rådene» bokstavelig. Vi finner oss ikke i noen makt som vil sette seg over rådene. Med Bakunin forstår vi rådsrepublikken som «den fullstendige likvidasjon av den politiske, juridiske, finansielle og forvaltende stat, den offentlige og private bankerott, oppløsningen av all statens myndighet og makt, alle dens tjenester og funksjoner, brenningen av alle dokumenter, av alle offentlige og private aktstykker.» I vår revolusjon vil proletariatet skynde seg med «så godt som det er mulig å organisere seg revolusjonært etter at de i sammenslutninger forente arbeidere har lagt hånd på alle arbeidsverktøy, all slags kapital og byggverker, har bevæpnet seg og har organisert seg etter gater eller kvartaler.» Deretter vil de forskjellige lokale kommuner føderere seg «til en felles organisasjon for nødvendige ytelser og relasjoner for produksjon og utveksling, for oppstilling av et forfatningsdokument for likhet og for enhver frihets grunnlag, et absolutt negativt innrettet charter som snarere enn den lokale levemåtes positive former, som bare kan bli skapt gjennom hver lokalitets levende praksi,s fastsetter hva som må bli avskaffet for alltid; ytterligere et for organisasjonen felles forsvar mot revolusjonens fiender og for propaganda for og bevæpning av revolusjonen, samt praktisk revolusjonær solidaritet med venner i alle land mot fiender i alle land.» (Brev fra Bakunin til Albert Richard den 1. april 1870 om oppgavene til Pariserkommunen.) For til slutt å påvise rådenes levende væremåte, som utelukker den fare at proletariatets representanter vil opphøye seg til sine oppdragsgiveres foresatte, slik det er tilfelle i staten og i alle sosialistiske organisasjoner, skal vi fra FANALs første utgitte nummer overhodet, i oktober 1926, gjenta et par setninger som burde tydeliggjøre bladets standpunkt. Der het det i artiklen «Statsfornektelse:» «Forvaltningen av samfunnet, gjennom rådenes føderative organisasjon, som utgår fra arbeidsstedene og virker nedenfra og oppover - den av revolusjonære kommunister av alle sjatteringer etterstrebede rådsrepublikk - kan aldri være en statsdannelse. Stat forutsetter regjering, dvs. øvrighetens befalingsmakt og rangordning. Rådsrepublikken kjennetegnes gjennom kravet «All makt til rådene!,» hvor råd betyr handlende delegasjoner som umiddelbart er utgått fra de industrielle og agrikulturelle bedrifters arbeidermasser, som for hvert enkeltspørsmål er utvalgt på basis av egnethet, som alltid er tilbakekallelige og utskiftbare, og som står under varig kontroll fra de aktive arbeidere i henhold til disses egne bindende beslutninger. I rådene er altså den samlende arbeidende by- og landsbefolkning sammensluttet for den direkte utøvelse av alle samfunnets forvaltningsfunksjoner. Ledelsen av forvaltningsoppgaver i det som er de felles anliggender for mer omfattende og de mest omfattende områder foregår gjennom underdelegasjoner fra disse rådene til krets-, provins- og landsrådskongresser etter det samme prinsippet om ansvarlighet nedenfra, om tilbakekallelighet, om bundet mandat, like til de høyeste eksekutivorganer, sentraleksekutivkomiteen og rådet av folkevalgte, som det ikke tilkommer noen lovgivende myndighet, men bare utførelsen av viljen til de umiddelbart aktive i produksjonsprosessen, og som alltid må være belaget på helt eller for enkelte oppgaver å vike plass for spesielt utpekte kamerater, som alltid bare er oppdragstakere, aldri oppdragsgivere.» Alle lignende forsøk på å fastlegge framtida i ord eller teser, kan alltid bare antyde, for virkeligheten, i hvilken retning friheten og sosialismen ligger. Å finne dem, må den skapende menneskehet selv gjøre. Det er jo fullkomment likegyldig om rådene skaffer seg en sentral eksekutivkomite og et råd av folkevalgte eller ikke. Gjør de dette, må de gi akt på at disse virkelig forblir utførende organer og ikke skaper et lovgiveri ut av sine funksjoner ad snikveier; men hvis de unngår dette, må de nettopp finne et annet middel til å ordne fellesoppgaver som belysningen av landsbyer og byer, samferdselsårer, brubygging, helse- og skolevesen, kort og godt alle saker som ikke kan ordnes ut fra en bedrift eller en bydel alene. Tusen forskjellige spørsmål vil først kunne bli tatt opp når det er aktuelt å handle. Med et størstemål av tillit til kraften i den felles vilje, og med et minstemål av tillit til enhver bestemmelse som trenger seg på ovenfra, kan ethvert spørsmål bli løst i en frihetlig ånd. Imidlertid er det ingen som tror at arbeiderne ganske enkelt kan overta produksjonen, i den forstand at de kan la maskinene slik de møter dem, i de samme fabrikker som nå, framstille den samme mengde av de samme varer. Med fabrikkenes «sosialisering» er ingen ting utrettet, hvis ikke markedet som de leverer produkter for, samtidig blir sosialisert. Alt som revolusjonen overtar, er utelukkende innrettet mot den kapitalistiske økonomi, hvilket betyr at arbeidet ikke tjener de nødvendige behov, men profitten; at det blir framstilt overflødige ting, mens det som er påtrengende viktig for de arbeidende masser blir forsømt. På samme måte er ikke fordelingen organisert ut fra siktemålet om at enhver vare skal gå den raskeste veien fra produsenter til konsumenter, men ut fra fortjenesteberegningene til mellomleddene, og endelig er ikke forbruket ordnet ut fra de forbrukendes behov, men ut fra deres kjøpekraft. Det er rådenes oppgave - og bare når de virkelig har all makt i sine hender, kan de yte denne oppgave rettferdighet - fra revolusjonens første dag av radikalt å oppløse den kapitalistiske organiseringen av økonomien og straks omstille arbeid, distribusjon og forbruk i henhold til de arbeidende i by og land sine behov for ernæring, bekledning, husly og rekreasjon. Allerede her oppstår det viktige oppgaver av statistisk art for de arbeider- og bondeorganisasjoner som streber etter en uforfalsket rådsrepublikk, og det ville vært bra om revolusjonære kom sammen for å beregne et statsløst samfunns krav i forhold til det forliggende, og for å finne skapende muligheter for en omstilling av fabrikker, for tilveiebringelse av råstoffer, for gjensidig forsørgelse og alt det som følger med dette. Men endelig må man aldri miste av syne at staten ikke lenger finnes, bare hvis rådene kan fungere virkelig uinnskrenket, hvis alt offentlig liv virkelig utgår fra lokalsamfunnene; at alt som kan bli avgjort innenfor lokalsamfunnet må forbli innenfor dette, og at de ekspansive krav fra økonomien må bli drevet sentrifugalt fra lokalsamfunnene og utover. Gustav Landauer har i februar 1910 i bladet Der Sozialist stilt opp «ledesetninger for politikken» i 10 punkter og som, siden de ikke er blitt opptatt i noen av hans bøker, vi trykker opp igjen her. Det er tilstrekkelig å kaste et blikk på disse setninger for også her å erkjenne at selv om ikke ordet «råd» blir uttalt, overensstemmer disse punktene med den anarkistiske rådsrepublikkens krav: 1. Hver voksen mann og voksen kvinne er selvstendig i egne anliggender. 2. Lokalsamfunnet anerkjenner hvilke som innenfor dette fellesskap er den enkeltes egne, ukrenkelige anliggender. 3. Hvert lokalsamfunn ordner selvstendig sine egne anliggender. 4. Bærerne av lokalsamfunnets politikk er de permanent sammentrådte yrkesforbund, som periodisk trer sammen som allmenne folkeforsamlinger. Disse lokalsamfunnsrepresentasjoner utnevner kommisjoner som handler selvstendig i lokalsamfunnets tjeneste og erstatter disse med andre gjennom suverene beslutninger. 5. I saker som angår fellesskapet mellom dem, slutter lokalsamfunnene seg sammen til kretsforbund, provinser og landdager . 6. De som er valgt til disse samlinger, må ene og alene utføre lokalsamfunnenes vilje. De har bundet mandat, står under lokalsamfunnets stadige kontroll og kan til enhver tid avsettes og erstattes av andre. 7. Til å fullbyrde de bestemmelser som blir vedtatt, gjennom disse forbund, i de snevrere og videre fellesskaps interesse, blir det utnevnt funksjonærer, som er ansvarlige overfor den befolkning som har gitt dem dette oppdrag. 8. Lokalsamfunnet og de snevrere og videre fellesskap av lokalsamfunn fastsetter selv hvordan deres beslutninger skal komme i stand. 9. Det blir overlatt til lokalsamfunnene om de vil ta del i beslutningene og virksomhetene til de snevrere og videre fellesskap eller ei. 10. Det fins ingen andre offentlige myndigheter enn de som er innsatt og anerkjent av lokalsamfunnene. Av det som blir sagt her og i det foregående, kan man riktignok ikke slutte seg til noe uttømmende bilde av samfunnet. Men den som ikke anerkjenner meningen i kravet «All makt til rådene» fordi staten sitter for dypt i ham, kan vi allikevel neppe regne med. Mange - vi kjenner jo alle innvendingene fra de statstro og fra partimenneskene - vil uttrykke det følgende: Begynn som dere måtte ønske, resultatet vil imidlertid alltid bli en stat. Og den som er en riktig spissborger vil sågar kjenne til dusinvis og hundrevis av hverdagshindringer som vil stille seg imot fornuften, rettferdigheten og friheten, slik at vi aldri kan komme til målet. De har helt rett: Det vil ikke bli lett. Det krever en vilje som kan flytte fjell. Viljen til detaljkremmeren i tvil og bekymringer strekker imidlertid vanligvis ikke en gang til for at han skal kunne pantsette klokkekjeden for et ideals skyld. Marxistene vil bevise dialektisk for oss at rådsmakten slett ikke kan være noen rådsmakt, men bare et Stalin- eller Heinz-Neumann-diktatur, og sosialdemokratene vil spørre oss om hvorfor vi ikke en gang er tilfreds med den frie folkestaten fra Weimar, og absolutt holder fast ved et statsløst rådssamfunn. Det er sant at formelen «All makt til rådene» innebærer en bekjennelse til en fullstendig omveltning av den samfunnsmessige tilværelse. De russiske kommunister har lidd skipbrudd fordi de ikke har hatt mot til å bryte med fortida. De har villet blande staten med rådene. Staten har forblitt, sterkere enn før; rådene er blitt verktøy for staten, altså ingen råd lengre. (...)

Nettsted mot stat, kapital og lønnsarbeid