Tekster :: Diverse
All the King's Men
av Situasjonistiske internasjonale Tidligere publisert: internationale situationniste #8, januar 1963	21 Aug 2005
Språkproblemet står i sentrum for alle strider om hvorvidt den rådende fremmedgjøringen skal avskaffes eller opprettholdes; det går ikke an å skille fra alle de områder der disse strider føres. Vi lever i språket som i forurenset luft.
Stikk motsatt hva vitsemakerne innbiller seg, så leker ikke ordene. Og ikke heller elsker de med hverandre, som Breton trodde, unntatt da i drømme. Ordene arbeider i tjeneste hos den rådende organiseringen av livet. De har midlertidig ikke blitt forvandlet til roboter og ulykkeligvis for informasjonens teknikere er de ikke i seg sjøl "informative": Krefter som kan kullkaste alle kalkyler tar seg uttrykk i dem. Ordenes sameksisterende forhold til makten er analogt med det som proletarene (i denne terms klassiske såvel som moderne betydning) kan opprettholde med makten. Nesten alltid ansatte, hele tiden utnyttet — i sine fulle betydninger eller i sine fulle ikke-betydninger — forblir ordene likevel på sett og vis i grunnen fremmede elementer. Makten utsteder bare ordenes falske identitetskort. Den påtvinger dem en passerseddel og fastsetter deres plass i produksjonen (der noen av dem helt åpenbart jobber overtid); den gir dem så og si lønnsslippen. Lewis Carrolls Humpty-Dumpty hadde fullstendig rett da han mente at det som avgjør ordenes bruk er "å vite hvem som kommer til å bestemme - det er alt." Og han, den kommende arbeidsgiver det dreier seg om, bekrefter at han betaler dobbelt til dem han ofte har bruk for. Som et symptom på hele samfunnets revolusjonære krise innbefatter vi også fenomenet med ordenes ulydighet, deres flukt, deres åpne motstand, som viser seg i hele den moderne skjønnlitteratur (fra Baudelaure til dadaistene og Joyce). Kontrollert av makten er språket alltid uttrykk for noe annet enn autentisk erfaring. Akkurat her ligger muligheten til ett fullstendig brudd. Forvirringen i språkets organisering har blitt så stor at den av makten påtvugne kommunikasjon avslører seg som et bedrageri og et narrespill. Med som mål å sikre informasjonen som framtidens eneste kommunikasjonsform forsøker den embryonale kybernetiske makten forgjeves å stille språket under kontroll av de maskiner den behersker. Men til og med på dette, dens eget område, bryter motstanden fram, og man kan med rette betrakte den elektroniske musikken som ett, ganske visst tvetydig og begrenset, forsøk på å snu om på maktforholdene ved å stille maskinene i språkets tjeneste. Motstanden er midlertidig mer utbredt og radikal enn som så: Den fornekter all enveis "kommunikasjon" — i den gamle kunsten som i den moderne "informasjonismen". Den krever en kommunikasjon som avskaffer all adskilt makt. Der det finnes kommunikasjon, finnes det ingen stat. Makten lever av hva den underslår. Den skaper ingenting; den rekupererer. Hvis makten skapte ordenes betydning ville det ikke finnes noen poesi — bare formålstjenlig "informasjon". Man skulle aldri kunne gjøre motstand i sjølve språket og all vegren ville stå utenfor og bli reint lettristisk. Men hva er poesien annet en språkets revolusjonære øyeblikk, og i seg ikke til å skille fra historien revolusjonære øyeblikk og det individuelle livets historie? Maktens grep om språket muliggjør dens grep om helheten. Kun på det språk som har tapt all umiddelbar kontakt med helheten kan informasjonen bygges. Informasjonen er maktens poesi (kontrapoesi for å opprettholde ordenen), det er den formidlede forfalskning av det som består. Poesien må derimot forstås som den umiddelbare kommunikasjonen i det virkelige og som dette virkeliges virkelige forandring. Den er det frigjorte språket; språket som gjenvinner sin rikdom og som ved bryte sine påtvugne betydninger straks omfatter ordene, musikken, skrikene, gestene, maleriet, matematikken, handlingene. Poesien er altså avhengig av en slik størst mulige rikdom der livet kan leves og forandres i en gitt sosio-økonomisk situasjon. Følgelig er det overflødig å slå fast at poesiens forhold til sin samfunnsmaterielle basis ikke innebærer en ensidig underordning, men et samspill. Enkelte av de meksikanske, kubanske og kongolesiske revolusjoners faser viser klart at poesiens gjenoppdagelse kan falle sammen med revolusjonens gjenfødsel. Innimellom de revolusjonære epokene, der massene når fram til poesien gjennom handlinger, kan de kretser som sysselsetter seg med det poetiske eventyret oppfattes som det eneste sted der revolusjonens helhet lever videre, som en ufullført men nær forestående mulighet, som skyggen av en fraværende personlighet. Hva vi her kaller det poetiske eventyret er vanskelig og farlig, og under alle omstendigheter mangler det garantier (egentlig gjelder det summen av en epokes nesten umulige handlinger). Det eneste man kan være sikker på er hva som ikke er en epokes poetiske eventyr; dens falske, godtatte og tillatte poesi. Mens surrealismen da den angrep den organiserte undertrykkelsen innen kultur og hverdagsliv helt riktig definerte sitt arsenal som en "poesi om nødvendig uten dikt", så er det for SI idag spørsmål om en poesi nødvendigvis uten dikt. Og når vi snakker om poesi har det aldri noenting å gjøre med en eller annen nyversifikasjons reaksjonære etternølere, ikke engang om denne er på linje med de minst alderdommelige formelle modernismene. Programmet for den virkeliggjorte poesien innebærer intet mindre enn at på en og samme gang — og det uadskillelig — skape hendelsene og deres språk. Alle lukkede språk — eksempelvis de informelle ungdomsgrupperingenes, og de som nåtidige avantgardister utvikler til internt bruk i forsøkene på å finne og definere seg sjøl, de som under tidligere epoker ble formidlet som objektiv poetisk produksjon i stil med "trobar clus" eller "dolce stil nuovo"- har til hensikt og de oppnår en viss umiddelbar, utilgrumset kommunikasjon, gjensidig forståelse og overensstemmelse. Slike forsøk har midlertidig vært bestrebelser av begrensede og på mange måter isolerte grupper. De evenementer som disse har kunnet få til, de fester de har holdt for hverandre, har gjerne foregått innen snevrest tenkelige grenser. Et av de revolusjonære problemer består i å føderere denne typen sovjeter, disse kommunikasjonsråd, for overalt til slutt å iverksette en direkte kommunikasjon. En kommunikasjon som ikke lenger trenger basere seg på fiendens kommunikasjonsnett (dvs. maktens språk) og slik skulle kunne omforme verden etter egne ønsker. Det handler ikke om å stille poesien i revolusjonens tjeneste, men om å stille revolusjonen i poesiens tjeneste. Kun slik unngår revolusjonen å svike sitt eget prosjekt. Vi kommer ikke til å gjenta det surrealistiske feilgrep ved å stille oss til tjeneste for en revolusjon nettopp da den var blitt slått ned. Med sin manglende evne til å glemme en delvis og raskt knust revolusjon ble surrealismen raskt en skuespillets reformisme, en til det indre av skuespillets allmektige organisering forflyttet kritikk av enkelte av skuespillets former. Surrealistene ser ut til å ha oversett det faktum at når det gjelder indre forbedringer eller moderniseringer av skuespillet, så oversetter makten disse til sitt eget kodete språk hvis nøkkel bare den sjøl har hånd om. Hver revolusjon har sprunget fram av poesien og blitt virkeliggjort gjennom poesiens kraft. Dette fenomen har unngått og unngår ennå revolusjonens teoretikere (og man kan faktisk ikke forstå det om man fortsatt henger fast ved den gamle oppfatningen av revolusjon eller poesi), men har gjerne blitt sett av de kontrarevolusjonære. Hvor som helst poesien dukker opp setter den skrekk i de kontrarevolusjonære, som pasjonert hengir seg til å bli kvitt den gjennom diverse besvergelser — alt fra autodafeer til reine stilistiske analyser. Den sanne poesiens øyeblikk, "som har framtida for seg", har til hensikt hver gang å innrette verdens helhet og all framtid utfra sine egne mål. Disse krav kjenner under hele sin beståen ikke til noen kompromisser. De avskaffer med glede historiens ubetalte gjeld. Fourier og Pancho Villa, Lautreamont og de asturianske dinamiteros — hvis etterfølgere nå finner opp nye streikemåter — matrosene i Kronstadt og Kiel, samt alle de i verden som forbereder seg for, med eller uten oss, å kjempe for den lange revolusjonen, er utvilsomt også dem denne nye poesis emissærer. Det viser seg alt klarere at poesien i egenskap av tomt rom er forbrukersamfunnets antimaterie siden den ikke kan forbrukes (den svarer ikke til et forbruksobjekts moderne kriterier; å være likeverdig for en passiv masse av isolerte forbrukere). Når den siteres er poesien ingenting; den kan bare detourneres og uttrykkes på nytt i lek. Alle studier av den gamle poesien er bare akademiske øvelser som gjenoppvekker den akademiske tenkningen i sin helhet. Om vi med termen "historie" ikke mener ledernes skuespillmessige historie, men historien om hverdagslivet og dets mulige frigjøring, samt historien om hvert individuelt liv og dets virkeliggjøring. Om vi mener dette, så har poesiens historie ikke vært noe annet enn en flukt unna historiens poesi. Det er i denne sammenheng nødvendig å klargjøre den rolle som den gamle poesiens "konservatorer" spiller. Disse figurer, som sørger for dens utbredelse alt etter som staten av helt andre grunner utrydder analfabetismen, er bare et spesialtilfelle av alle museumskunstenes konservatører. Mengder av poesi finnes bevart i verden. Men ingensteds finnes de steder, de øyeblikk, de mennesker som skulle kunne gi den liv, kommunisere med den, gjøre seg bruk av den. Noe som for øvrig bare kan skje gjennom detournement, siden forståelsen av den gamle poesien har blitt forandret både gjennom tap av erkjennelse og ved oppnådd ny erkjennelse; og siden den gamle poesien da den virkelig gjenoppdages alltid framtrer sammen med bestemte hendelser som til stor del tildeler den et nytt innhold. Men framfor alt får en situasjon der poesien er mulig ikke gjenopplive det forgangnes poetiske feilsteg(disse feilsteg overlever omvendt i poesiens historie som de store framskritt og poetiske monumenter). En slik situasjon utvikles og kommuniserer på en naturlig måte gjennom sin egen poesi og dens mulighet til eget herredømme. Samtidig som den poetiske arkeologien presenterer den gamle poesien i utvalg på Lp-plater, der den resiteres av spesialister for den nye reanalfabetiserte almenhet som det moderne skuespillet har skapt, så har informasjonistene satt seg fore å bekjempe all "redundans" av frihet, slik at det eneste som gjenstår er å blott og bart formidle ordrer. Gjennom å låse fast og eliminere livets såvel som språkets variabler forsøker automasjonens tenkere uttrykkelig å skape en teoretisk automatisk tenkning. Men de kommer til å finne flere fluer i sin utsøkte dessertsuppe! De oversettelsesmaskiner for eksempel som nå er ment for samtidig å begynne å sikre informasjonens verdensomspennende standardisering, og å foreta en informasjonistisk revisjon av den gamle kulturen, er underkastet sine forutbestemte programmer og klarer derfor ikke oppfatte hverken ett ords helt nye betydninger eller dets i fortiden dialektiske tvetydigheter. Språkets liv — som henger sammen med hver framgang for den teoretiske forståelse : "Ideene forbedres. Ordene deltar i det." — finner seg fordrevet fra den offisielle informasjonens maskinpark. Men samtidig innebærer dette at den frie tenkning kan organisere seg underjordisk utenfor rekkevidde av den kontrollteknikk informasjonspolitiet besitter. Søkningen etter udiskutable signaler og øyeblikkelige binære klassifiseringer gjennomsyrer den eksisterende maktens bevissthet så utvetydig, at også dette vekker samme kritikk. Uansett hvor sinnsforvirret de enn formulerer seg, så er de informasjonistiske teoretikerne intet annet enn klumpete og autoriserte forløpere til den framtid de sjøl har valgt seg og som det rådende samfunns herskende krefter streber etter: Forsterkningen av den kybernetiske staten. Alle er de makthavernes våpendragere i det teknokratiske føydalvelde som nå tar form. I deres taskenspilleri finnes ingen plass for uskyld. De er kongens narrer. Valget mellom informasjonismen og poesien har ikke lenger noe som helst å gjøre med fortidens poesi, like lite som den klassiske revolusjonære bevegelses rester idag noe sted, kan betraktes som et virkelig alternativ til den rådende organiseringen av livet. På dette grunnlag tilkjennegir vi poesiens totale forsvinning i dens gamle former, innen hvilken den kunne produseres og forbrukes, samt å annonsere sin gjenkomst i uventede og virkningsfulle former. I vår epoke gjelder det ikke lenger å skrive ut poetiske befalinger men å sette dem ut i livet.

Nettsted mot stat, kapital og lønnsarbeid