Nyheter :: Organisering
Nye muligheter for den danske fagbevegelse
av Jonas Bals	21 mar 2006
De danske LO-fagforeninger har ikke lenger monopol på salget av arbeidskraft, etter at Menneskerettighetsdomstolen i Strassburg i januar i år avgjorde at de ikke lenger kan benytte seg av såkalte eksklusivavtaler. Det er, om ikke akkurat en seier for menneskerettighetene, så i alle fall en kjærkommen mulighet for noe grunnleggende nytenkning i svært konservative deler av fagbevegelsen.
Eksklusivavtalene har innebåret en tvangsmessig organisering av arbeidere innen ulike bransjer og/eller bedrifter, som f.eks. i det danske Coop. Her fikk Handel & Kontor i sin tid enerett på fagforeningsmedlemsskap, i bytte mot medlemmenes streikerett. Slikt er det nå en slutt på, og det burde fra fagbevegelsens side ikke være noen grunn til å sørge. Likefullt er det nettopp det mange gjør. For blant mange av fagbevegelsens ansatte har bekymringen vært stor. Sett fra deres synspunkt har det vært underordnet at eksklusivavtalene svertet fagbevegelsens rykte — de gjorde jo jobben deres så mye enklere. Og de kunne stolt vise til at Danmark i lang tid har innehatt verdensrekord i fagforeningsmedlemsskap, — mens man feiet under teppet at mange aldri engang hadde valgt å bli medlemmer. Hovedforutsetningen for den såkalte ‘danske modell’ på arbeidsmarkedet har nettopp vært den høye organisasjonsprosenten. Den har gjort sitt til at fagbevegelsens ansatte, på linje med arbeidskjøperen som eier bedriften, har kunnet forhandle på vegne av ‘hele bedriften.’ Begge parter har brysket seg med at de har ønsket det ‘felles gode,’ og kunnet forhandle seg frem til ‘fornuftige løsninger,’ om nødvendig på bakrommet. Det har sikret ro på arbeidsmarkedet og enda en verdensrekord: Danskene har i flere år nå vært de mest produktive arbeidere verden noensinne har sett. Men avtalemodellen som gjorde dette nasjonale vidunderet mulig — med sentraliserte, toppstyrte og i realiteten altomfattende lønnsforhandlinger — vil med menneskerettighetsdomstolens beslutning gradvis kunne bli uthulet. Spørsmålet er så hva man setter i dens sted. Her er budene mange og delte. Men det er mange organiserte som ser dette som en mulighet, og som et nødvendig påskudd til å revitalisere en fagbevegelse som forlengst har mistet sin karakter av bevegelse. Innenfor byggfagsforeningene har man da også tatt innover seg at den nye situasjonen "nødvendiggjør en langt større tilstedeværelse ute på arbeidsplassene." Det kan være sårt tiltrengt, men det gjenstår å se hva fagforeningene faktisk vil gjøre, når de først har innfunnet seg der (de potensielle) medlemmene er. En fersk undersøkelse fra Aalborg Universitet har vist at særlig LO-medlemmer under 40 år ikke ser nødvendigheten av fagforeningsmedlemsskap. Det har fått flere til å spørre seg om det ikke er på tide at fagbevegelsen beveger seg i borgerlig retning — dit medlemmene presumptivt skulle befinne seg. Snarere er det nok det motsatte som skal til; navnlig at fagbevegelsen gjenfinner sitt materielle såvel som moralske fundament, og igjen begynner å argumentere for det. Solidaritet og fellesskap - ord som ligger stille som lik i sosialdemokratiske pampers munn - er i realiteten ikke uforenelig med individualisme og frihet, men tvertimot hverandres gjensidige forutsetninger. Men slik kan man vanskelig argumentere høyt hevet over medlemmers inntekstnivåer, innflytelsessfærer og klasseinteresser. Og man kan i alle fall ikke argumentere slik før man har vennet seg av både med tvangsmedlemsskap og bakromsavtaler. Sånn sett er Strassburg-dommens klassejustis en kjærkommen mulighet for en begynnende utluftning i den danske LO-familie, selv om den enn så lenge har gitt de kristelige "fagforeninger" noen tusen nye medlemmer. At den så i tillegg har behov for noe langt mer enn en utluftning dersom den skal overleve, annet enn som etterutdanningspartner for næringsliv og stat, og politimann og salgsrepresentant for arbeidskraften, er en annen sak.

Nettsted mot stat, kapital og lønnsarbeid