Debatt :: Venstresida
Norsk maoisme del I: Når Velle velger side
av Harald Beyer-Arnesen	30 nov 2005
Harald Beyer-Arnesen skrev før sin død en rekke motsvar til norske maoister, basert på mer eller mindre klassiske utspill disse kom med i avisen Klassekampen. Ingen av disse ble noensinne trykket, og selv om de idag har mistet noe av sin aktualitet med hensyn til emnene de tar opp, ønsker vi her å gjøre dem tilgjengelige for andre. Grunnlaget for argumentasjonen har nemlig forblitt det samme siden AKP på 1970-tallet ga sin støtte til Albania, Røde Khmer eller andre ”frigjøringens fyrtårn.” I denne første del tar Harald for seg en slektning av maoisten, nemlig trotskisten. Artikkelen det polemiseres imot, som er vedlagt etter Haralds tekst, var opprinnelig å finne i Klassekampen onsdag 24. desember 2003. Den tar for seg fenomenet om å skulle "yte kritisk støtte" til diverse terrorgrupper omkring i verden - i dette tilfelle i Irak. Resten av tekstene er å finne i tekstarkivet. JB.
Av åpenbare grunner var den første tanke som slo meg etter å lest Vegard Velles Irak-utspill i Klassekampen 24. desember, dette med det presse-etiske å beskytte folk mot seg sjøl. Det mest besynderlige er muligens at han overhodet blir tatt på alvor, i alle fall av enkelte. Det hadde vært mer humant å forbigå ham i stillhet. At han har klart å plassere seg politisk til høyre for gamlestalinister som Arnjlot Ask, er i seg sjøl en prestasjon. “Det er riktig å velge side,” sier Velle. Og i det skal jeg ikke si ham imot. Nå synes Velle å være svært usikker på hvem og hva han har valgt side for, og synes også å mene at spørsmålet er helt irrelevant. I det hele tatt finnes det tydeligvis ingen grenser for hva Vegard Velle er villig til å støtte. Men blant det han faktisk velger å støtte finnes utvilsomt irakisk nasjonalsosialisme etter god gammel tysk oppskrift, samt den noe mer moderne fascistiske islamismen. At han ikke samtidig har valgt å velge side for Bush og Pentagon — i alle fall ikke direkte — må nærmest betraktes som en ren tilfeldighet eller forsømmelse fra hans side. Og så søker Velle tilflukt i det gamle IS-sludderet, som trolig en 3-åring hadde gjennomskuet, at han hans støtte er av militær og ikke politisk karakter. Uten å ville undervurdere Velles militære slagkraft, vil enhver idiot forstå at det forholder seg presist motsatt. Men det utvidede “venstrebegrep” — uten å beskylde Velle for å noen gang har funnet seg i nærheten av det som meningsfullt kunne kalles “venstre,” om dette har noe med arbeiderklassens og menneskers frigjøring å gjøre — omfatter tydeligvis støtte til nazisme og fascisme. Gratulerer! Enhver virkelig sosialist vil se motstand mot de USAmerikanske og britiske troppers maktutøvelse som selvklart, i likhet med motstand mot ethvert annet klasseherredømme, og det helt uavhengig av maktutøvernes “nasjonalitet.” Men for dem som skriker på gater og torg om at vi må velge side med Stalins og Hitlers arvtakere overfor de høye herrer i Washington og London; som selger oss pest mot kolera eller omvendt, har vi bare forakt. De fortjener ikke en gang benevnelsen kapitalens nyttige idioter, snarere reaksjonens fortropp. Ellers er det nok best å forbigå i stillhet slike ekstreme uttrykk for maktens og religiøsitetens språk, som når Velle babler om RETTEN til å ofre seg. Jeg håper og tror at Vegard Velle ikke sjøl forstår hva han skriver. Artikkelen fra Klassekampen: Støtter Irak-bomberne Selvmordsaksjoner mot okkupantene og angrep på irakisk politi bør få støtte av fredsbevegelsen, mener skribent og aktivist Vegard Velle. Tarjei Leer Salvesen, onsdag 24. desember, 2003 – Fredsbevegelsen bør forsvare selvmordsbomberne i Irak. Vi bør støtte den væpnede motstanden mot okkupasjonen, anført av Storbritannia og USA. Det sier Vegard Velle, aktiv skribent og aktivist, samt en av initiativtagerne til et nytt Fredsforum som lanseres i vinter. Velle har blant annet gitt ut antologien «De nye korstogenes tid» om USAs såkalte krig mot terror. Synspunktene hans på Irak-krigen er en brannfakkel i debatten mellom aktørene i freds- og antikrigsbevegelsen. – Det finnes dem som oppsummerer at kreftene som ville stoppe Irak-krigen ikke oppnådde noe som helst. Redaktøren av tidsskriftet Transformator, Stian Christensen, mener dette. Jeg er dypt uenig. Den utvidede fredsbevegelsen klarte å stanse norsk krigsdeltagelse, og hele krigen ble antagelig kraftig forsinket av alle protestene. Viktig var det også at vi fikk knyttet krigsalliansen til argumentet om masseødeleggelsesvåpen, sier Velle. – Det har senere slått tilbake på alliansen og svekket legitimiteten til krigen. Etter angrepet Han er imidlertid oppgitt over det som har skjedd etterpå. – 15. februar 2003 demonstrerte 15 millioner mennesker over hele kloden mot krigen. Det var en formidabel protest! I Norge samlet folk seg i byer over hele landet, 60.000 bare i Oslo. Og så, når krigen vi har protestert mot endelig kommer, da legger hele Fredsinitiativet ned seg selv?! Det tror jeg var uklokt, sier han. Vegard Velle mener det avgjørende spørsmålet for de som vil stoppe krigen er: Hvordan kan vi stoppe okkupasjonen? Svaret han selv gir, er sammensatt. Det handler rent praktisk mest om å hindre norsk krigsdeltagelse, og han mener streiker fra fagbevegelsen er det viktigste virkemiddelet som kan tas i bruk. Men han støtter altså også den væpnede irakiske motstanden. «Ortodokse Gandhister» – Situasjonen i Irak er på mange måter lik Vietnam-krigen. Det er en voksende global motstand mot det som foregår, en voksende lokal motstand mot okkupantene og en økende misnøye blant soldatene med krigen de deltar i, mener Velle. – Og i den situasjonen vil du altså stå bak de væpnede irakiske styrkene? – Ja. Jeg vil støtte at de bruker de virkemidlene de har til disposisjon. Det vi kaller selvmordsbombere, er for dem et viktig virkemiddel når de ikke har råd til å matche motstanderen sin i avanserte våpen. – Dette er ikke ukontroversielt i fredsbevegelsen? – Nei, på ingen måte, men uavhengig av hva vi mener, ofrer irakere seg selv i krigen mot USA-alliansen. Derfor bør antikrigsbevegelsen ikke lukke øynene, men ta stilling. Det er en del av dem jeg vil kalle «ortodokse Gandhister» som ønsker å hindre en debatt om dette sentrale spørsmålet, hevder Velle. – De opererer med skjemaer for konfliktløsning som stammer fra India før den andre verdenskrig. De lukker øynene for viktige erfaringer der folk har ofret seg selv i kriger mot stormakter med våpen i hånd. Det skjedde for eksempel i Norge under den andre verdenskrig, i koloni-krigene, mot USA i Vietnam og mot Sovjet i Afghanistan. Angrep mot politiet Velle er opptatt av at begrepet fredsbevegelsen må favne bredere enn bare de etablerte, rendyrkede fredsorganisasjonene. Selv inkluderer han både de kirkelige miljøene som markerte seg mot Irak-krigen, de partipolitiske, og organisasjoner som Attac i sin oppfatning av hva denne bevegelsen er for noe. – Når du støtter selvmordsbomberne, betyr det at du også har politisk sympati for angrepene på irakiske politifolk og for bombeattentatene mot FN og Røde Kors? – Det er lettere å gjøre klart hva jeg er for, enn hva jeg er mot. Jeg mener irakiske motstandsfolk er i sin fulle rett til å angripe også politiet. Deler av dagens politi, var også en viktig del av undertrykkelsesapparatet til Saddam Hussein. Og i tillegg løper de ofte okkupantenes ærend, svarer Velle. – På hvilken måte vil du støtte denne motstanden, da? Bør fredsorganisasjonene, i dine øyne, sende penger – Jeg ville ikke hatt moralske skrupler med det. Men den fornuftigste bruken av ressursene våre her i Norge består i å bygge opp en sterkest mulig krigsmotstand her hjemme hvor vi har størst innflytelse. Jeg håper vi kan lage en stor markering på den internasjonale aksjonsdagen den 20. mars. «Bare» militær støtte Velle tror ikke den irakiske motstanden er sterk nok til selv å tvinge USA til å forlate landet. Men sammen med press fra antikrigsbevegelser i andre land, og synkende moral blant amerikanske soldater, ser han optimistisk på muligheten for at amerikanerne snur. – Hvem utgjør den irakiske motstanden, egentlig, når du som kaller deg sosialist og fredsaktivist støtter dem? – Det er nok en meget sammensatt bevegelse, og dessverre sikkert med tunge innslag av gamle Ba'athister [medlemmer av Saddam Husseins parti, red.anm.]. Det er derfor en kritisk støtte jeg vil gi dem. – La meg føye til: Jeg vil støtte deres militære kamp, men ikke nødvendigvis deres politiske eller religiøse mål.

Nettsted mot stat, kapital og lønnsarbeid